Stadige omkamper om “avlesningsgebyret”
Etter at det ble innført en uttrykkelig hjemmel i kontrollforskriften § 17-9 til å kreve inn en standardisert tariff for ikke-fjernavleste målere (det såkalte “avlesningsgebyret”), skulle man anta at klagesakene knyttet til tariffen ville falle bort. Vi erfarer imidlertid at mange nettkunder fremdeles bestrider og nekter å betale den aktuelle tariffen.
Anførslene som fremsettes mot tariffen er mange, herunder at nettselskapet må dokumentere beregningsgrunnlaget for tariffen og merkostnadene som tariffen inneholder, at tariffen allerede er dekket gjennom fastleddet i nettleien og at kundene derfor “dobbeltfaktureres”, at tariffen utgjør en ulovlig “straff” etter Den europeiske menneskerettighetskonvesjonen (EMK), at tariffen ikke kan kreves inn når nettselskapet ikke har utført stedlig kontroll av måleren m.m.
Spørsmålet som nettselskapene må ta stilling til er om innsigelsene fra kundene er rettslig holdbare, og hvordan man rent praktisk skal håndtere situasjoner hvor kunden nekter å betale tariffen.
Når det gjelder innsigelsene som er nevnt over er det etter vår vurdering klart at disse ikke vil føre frem. Kontrollforskriften § 17-9 gir nettselskapene en særskilt hjemmel til å kreve inn en standardisert tariff på NOK 1500,- eksl. mva. Det standardiserte beløpet er i denne sammenheng fastsatt som en selvstendig tariff for å dekke merkostnadene som nettselskapene har til å håndtere og kontrollere manuelle måleverdier. Tariffen er fastsatt uavhengig av nettleien i kontrollforskriften kap. 14 og medfører følgelig ikke at kundene “dobbeltfaktureres”.
Etter standardiseringen av tariffen har nettselskapene heller ikke plikt til å oppgi beregningsgrunnlaget eller merkostnadene som tariffen inneholder. Energiklagenemnda har også lagt til grunn at tariffen ikke er i strid med EMK og at nettselskapet kan kreve tariffen innbetalt selv om det ikke er utført stedlig kontroll av måleren. I henhold til avregningsforskriften § 3-3 skal riktignok alle målepunkter avleses minimum én gang i kalenderåret og nettselskapet skal kontrollere måleverdier som ikke er fjernavleste. Energiklagenemnda har imidlertid, i likhet med RME, kommet til at det er opp til nettselskapet å vurdere hvordan måleverdiene skal kontrolleres, herunder om en årlig stedlig kontroll er nødvendig for å oppfylle dette kravet. Dette er slått fast av Energiklagenemnda i sak 2022/0723 og gjentatt i en nylig avsagt avgjørelse fra april 2023 (sak 2023/0165).
Den foreliggende praksis fra Energiklagenemnda og domstolene viser at de vanligste innsigelsene mot tariffen ikke er holdbare. Det neste spørsmålet blir dermed hvilke rettslige virkemidler nettselskapene har til rådighet for å få kunden til å betale tariffen?
Det mest nærliggende alternativet er å forfølge kravet som et inkassokrav, men denne prosessen stoppes i mange tilfeller opp ved at kunden bestrider kravet. I praksis kan det derfor bli nødvendig å få en dom for kravet. Kravet må i første omgang fremmes for forliksrådet (som har hjemmel til å avsi dom når tvistesummen er under NOK 200 000,-). Dersom forliksrådet ikke avsier dom (eller mot formodning en uriktig dom), kan saken tas videre til tingretten. Dersom kunden bestrider installasjon av AMS-måler (med eller uten kommunikasjonsenhet) vil det i praksis ofte lønne seg å få saken innstilt hos forliksrådet og fremme et et felles krav om installasjonsretten og tariffen for tingretten.
Dersom kundene prinsipielt bestrider tariffen og nekter å betale denne over tid, vil det etter omstendighetene kunne foreligge et vesentlige betalingsmislighold som kan gi grunnlag for å stenge strømmen etter forbrukerkjøpsloven § 48a. Det er imidlertid flere vilkår som må være oppfylt for å strenge strømmen, så det anbefales å vurdere kravet grundig mot vilkårene i forbrukerkjøpsloven § 48a og benytte dette alternativet med varsomhet. Det meste praktiske vil i de fleste tilfeller være å få en fastsettelsesdom for at kundene plikter å betale tariffen, kombinert med en fullbyrdelsesdom for at kundene plikter å betale utestående beløp.