Muligheten for å nekte tilgang til infrastruktur
Bredbåndsutbyggingsloven[1] som trådte i kraft 1. juli 2020 legger tilsynelatende ganske vide plikter på nettselskapene. I stor ustrekning må det blant annet gis tilgang til fysisk infrastruktur, eksempelvis luftlinjer, for fremføring av fiber. Men hvor langt rekker egentlig denne plikten?
Selv om loven nå har vært i kraft i over to år, så hersker det likevel en del usikkerhet blant norske nettselskaper. Må man ubetinget gi tilgang til sårbar infrastruktur, eller kan (bør?) man nekte?
Lovens § 7 3. ledd forutsetter uttrykkelig at tilgang kan nektes, men angir deretter nærmere kriterier. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd hitsettes her:
"Avslag på tilgang skal være basert på objektive, transparente og forholdsmessige kriterier, slik som:
1 teknisk egnethet
2 plassbegrensninger
3 sikkerhet og folkehelse
4 nettsikkerhet og -integritet, herunder hensyn til kritisk infrastruktur
5 risiko for vesentlige forstyrrelser av andre tjenester som leveres over samme fysiske infrastruktur
6 tilbud fra nettoperatør om tilgang til annen egnet fysisk infrastruktur, under forutsetning av at denne tilbys på rimelige vilkår
Avslag skal begrunnes skriftlig, og inneholde en vurdering i samsvar med tredje ledd. Anmodningen kan bringes inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse, jf. § 15, dersom nettoperatøren avslår, eller avtale ikke er inngått innen to måneder etter mottak av anmodning.
Som vi ser, gir bestemmelsen nettselskapene ganske vid adgang til å nekte tilgang. Ofte vil dette være nødvendig i forbindelse med sårbare høyspentlinjer, hvor alternativ 4 i lovteksten typisk vil være aktuelt. Etter vår oppfatning bør dette vurderes i de tilfeller der fremføringen kan skape utfordringer for nettselskapenes regulatoriske plikter etter eksempelvis FEF[2] og leveringskvalitetsforskriften[3].
Som alternativ til avslag kan det gis tillatelse på vilkår som tydelig reduserer risikoen for negativ påvirkning. Det kan eksempelvis gjelde begrensninger i fysisk tilgang, utkobling ved negativ påvirkning og lignende. En annen mulighet kan være å gi bredbåndsaktøren anledning til å leie eventuelle ledige fiberpar i allerede etablert OPGW[4].
Vi i SVW anbefaler selvsagt ikke nettselskapene på generelt grunnlag å nekte tilgang. Poenget med denne korte gjennomgangen er å peke på viktige drifts- og sikkerhetsmessige vurderinger som nettselskapene bør og må ta ved forespørsler om tilgang til fysisk infrastruktur.
[1] Lov om tilrettelegging for utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon (LOV-2020-05-07-40).
[2] Forskrift om elektriske forsyningsanlegg (FOR-2005-12-20-1626).
[3] Forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet (FOR-2004-11-30-1557).
[4] Her må kravene etter NEM-forskriften § 4-16 være oppfylt, men det er et annet spørsmål.