Vederlagsmodeller
Å avtale en fastpris for utførelsen av et entrepriseoppdrag er som regel det enkleste og beste. Det finnes imidlertid svært mange andre modeller for beregningen av vederlaget, som det kan være hensiktsmessig å være kjent med.
Valg av såkalt vederlagsmodell kan vise seg å være det viktigste valget ved inngåelsen av en entreprisekontrakt.
For nettselskapene er det jo nettopp vederlaget som er den sentrale ytelsen, og man ønsker naturligvis å betale så lite som mulig for samme kvalitet. På den annen side ønsker man å ha en viss grad av forutberegnelighet knyttet til hvor stort vederlaget blir.
Disse to interessene er gjerne motstridende, i den forstand at jo større forutberegnelighet man krever, jo dyrere blir gjerne prosjektet.
Årsaken til dette kan oppsummeres i ett ord: risiko.
Jo mer risiko man flytter over på entreprenøren, jo høyere forutberegnelighet oppnår man. "Prisen" for denne forutberegneligheten er imidlertid at entreprenøren må verdsette risikoen han påtar seg, slik at han til slutt forhåpentligvis oppnår dekning av sine kostnader med tillegg av en margin.
Realiteten kan imidlertid ofte være at entreprenøren priser denne risikoen for høyt, og dermed oppnår en større margin enn egentlig tiltenkt. Ved en fastprismodell, er det entreprenøren som beholder denne gevinsten.
I andre enden av skalaen finner man regningsarbeid: Entreprenøren får dekket sine kostnader + påslag, nærmest uansett. Ved en slik modell er det byggherren som tar risikoen for at prosjektet koster så mye som man har kalkulert det til. Byggherren må da på den ene siden dekke eventuelle overskridelser, men kan på den annen side beholde gevinsten ved at prosjektet kan gjennomføres bedre/enklere enn kalkulert (f.eks. fordi en innkalkulert risiko ikke materialiserer seg).
I utgangspunktet skulle man tenke seg at en regningsarbeids-modell gir lavest pris, fordi det jo bare er kostnadene som skal dekkes i tillegg til et rimelig påslag. Årsaken til at de færreste allikevel velger en ren regningsarbeidsmodell er at entreprenøren da gjerne ikke har like gode incentiver for å gjennomføre arbeidet effektivt. Selv om de fleste entreprenører har en yrkesstolthet og er til å stole på, viser erfaring at det jobbes mindre effektivt når man arbeider på regning.
Dette vil naturligvis være helt motsatt i en fastprismodell, ettersom entreprenøren da kan beholde effektiviseringsgevinsten selv.
Ingen av modellene er imidlertid optimale, og det er derfor utviklet en rekke modeller som forsøker å hente det beste fra begge verdener.
Den vanligste og mest kjente er enhetsprismodellen.
Ved en enhetsprismodell deler man oppdraget opp i enheter. En enhet kan f.eks. være 1 meter grøft i løsmasser. Dette har man gjerne gode erfaringstall på hva vil koste, og det blir enkelt for både entreprenør og nettselskap å prise og vurdere.
Fordelen med denne modellen er at entreprenøren på den ene siden får betalt for de antall meter han faktisk graver – men allikevel ikke mer enn det. Hvis han graver mer eller mindre effektivt enn normalt, så er det hans risiko/gevinst.
Det er imidlertid ulemper også med denne modellen. For det første innebærer det at nettselskapet må forestå en del prosjektering, nettopp for å kunne dele prosjektet opp i riktige enheter. Det skjer ikke sjeldent at entreprenøren (med rette) hevder at enhetene ikke dekker det arbeidet som nettselskapet har bedt entreprenøren om å utføre. F.eks. kan det være at grøften ikke består av løsmasser, men av fjell. Eller at man har glemt å beskrive at det også skal kabler oppi denne grøfta. Denne risikoen er det i utgangspunktet nettselskapet som har (selv om det finnes eksempler på klausuler som til en viss grad flytter denne over på entreprenøren, med de fordeler og ulemper dette kan medføre).
Enda nærmere regningsarbeidsmodellen ligger såkalte incitaments-baserte kontrakter. Disse kan gjerne være regulert som samspillskontrakter, målsumskontrakter el.l.
Det overordnede særtrekket med disse kontraktene er at man lager en kalkyle for hva man tror prosjektet vil koste og bruker denne summen som et utgangspunkt – gjerne kalt en "målsum". I sin enkleste form har man i slike kontrakter regningsarbeid i bunn, men dersom vederlaget etter hvert overstiger "målsum", så får entreprenøren bare dekket 50 % av kostnadene. På den annen side; dersom vederlaget til slutt blir lavere enn "målsummen", får entreprenøren 50 % av differansen – altså deler man på den eventuelle effektivitetsfordelen.
Disse kontraktene er gjerne supplert med en rekke mekanismer for å sikre en god kalkyle som utgangspunkt, blant annet gjennom en samspillsfase hvor byggherren, entreprenøren og konsulentene sammen skal forsøke å få beskrevet og kalkulert prosjektet riktigst mulig.
Dette kan være en hensiktsmessig løsning, særlig i mer umodne prosjekter, hvor det kan være hensiktsmessig å involvere entreprenørene i en tidligere fase av prosjektet. I en slik modell tar man imidlertid med seg deler av ulempene med regningsarbeidsmodellen.
Den korte oppsummeringen av ovenstående er at nettselskapene bør være oppmerksom på at det finnes forskjellige vederlagsmodeller med hver sine fordeler og ulemper. Valg av vederlagsmodell bør være en av kriteriene som vurderes før man innhenter tilbud på nye prosjekter.