Hvilke krav gjelder for å avvise tilbud som overstiger budsjett?
I vårt nyhetsbrev av 27. november skrev vi om Borgarting lagmannsretts avgjørelse i sak LB-2025-5921. Denne dommen er interessant fordi retten la til grunn at vilkårene for erstatningskrav er ulike for anskaffelser i forsyningssektoren sammenlignet med klassisk sektor. Dette går på tvers av det mange tidligere har lagt til grunn. Har du ikke lest forrige nyhetsbrev, anbefaler vi derfor å gjøre det. Du finner det her: Norske domstoler: Objektivt erstatningsansvar under forsyningsforskriften — SVW Nettjuss.
I dette nyhetsbrevet ser vi nærmere på andre sentrale uttalelser i saken, med potensielt stor praktisk betydning. Uttalelsene knytter seg ikke direkte til vilkårene for erstatning, men gjelder når oppdragsgiver lovlig kan avvise tilbud som overstiger budsjettet.
Etter forsyningsforskriften § 20-8 (2) bokstav d) kan oppdragsgiver avvise tilbud som «overstiger oppdragsgiverens budsjett som er dokumentert fastsatt før iverksettelse av konkurransen». Bestemmelsen gjelder for anskaffelser over EØS-terskelverdi.
Kan det stilles krav til budsjettet for å ha avvisningsrett?
KOFA har i enkelte tidligere avgjørelser lagt til grunn at retten til å avvise kun gjelder dersom budsjettet er faglig holdbart og forsvarlig fastsatt. Lagmannsretten er uenig i dette, og uttaler at det ikke kan stilles slike kvalitetskrav til Oslo kommunes budsjetter. Hvor mye bystyret er villig til å bruke på et prosjekt, er først og fremst et politisk spørsmål og en prioriteringssak, og ikke noe domstolene kan overprøve, selv om det i ettertid skulle vise seg å være feil eller svakheter i beslutningsgrunnlaget.
Betydning for nettselskaper og andre oppdragsgivere
Vi mener lagmannsrettens uttalelser også har relevans for nettselskapene. Retten åpner for en vid adgang til å avvise tilbud som overstiger på forhånd fastsatte budsjetter, uten at domstolene vil overprøve den faglige holdbarheten i slike budsjetter. Det er likevel viktig å merke seg at lagmannsretten vurderte et budsjett fastsatt i Oslo kommune gjennom en politisk prosess, og det er ikke sikkert at samme utgangspunkt vil gjelde i alle tilfeller. Samtidig kan det argumenteres for at uttalelsen har overføringsverdi når nettselskapene fatter investeringsbeslutninger om nettplanlegging, utbygging og vedlikehold, for eksempel i forbindelse med budsjetter knyttet til reinvesteringer i nettet. Slike beslutninger er nært knyttet til nettselskapets plikt som konsesjonær til å sørge for en rasjonell utbygging og utvikling av strømnettet.
Overføringsverdien av lagmannsrettens uttalelser vil trolig være noe mer usikker i anskaffelser relatert til krav om nettilknytning og kapasitetsøkninger, hvor nettselskapet som hovedregel har tilknytnings- og investeringsplikt så lenge kunden aksepterer tilknytningsvilkårene og anleggsbidraget. I slike tilfeller fastsettes budsjettet for nettutbyggingen som en konsekvens av kundens bestilling, og nettselskapets prioriteringer og den «politiske dimensjonen» trer mer i bakgrunnen. Likevel kan dommen tyde på at domstolene også i disse sakene vil vise tilbakeholdenhet med å overprøve budsjettvurderingene, og at handlingsrommet for å avvise tilbud i disse tilfellene kan være større enn det KOFA tidligere har lagt til grunn.
Oppdeling av budsjettet etter tildeling
En annen interessant side ved lagmannsrettens avgjørelse, er at retten synes å akseptere at kommunen fastsette deler av budsjettet etter kontraktstildeling. Budsjettrammen som var vedtatt av kommunen, gjaldt prosjektet som helhet, og ikke de enkelte kontraktene som inngikk i prosjektet. Det var dermed ikke fastsatt et eget budsjett for den kontrakten som var tvistetema i saken. Kommunen foretok imidlertid en oppsplitting av det overordnede budsjettet og fastsatte budsjettet for den aktuelle kontrakten i ettertid. Lagmannsretten aksepterte dette, og uttalte at den manglende oppdelingen av totalbudsjettet i delbudsjetter ikke innebar at man måtte se bort fra kommunens budsjettvedtak. Ifølge lagmannsretten kunne det i stedet foretas en oppsplitting og konkret vurdering av hvilke beløpsmessige begrensninger det totale budsjettet medførte for hver enkelt kontrakt. Denne vurderingen kunne etter lagmannsrettens syn skje etter kontraktstildeling.
Avslutning
Lagmannsrettens dom tilsier at oppdragsgiver har større fleksibilitet, både når det gjelder retten til å avvise tilbud og tidspunktet for å detaljere budsjettet, sammenlignet med det som er lagt til grunn i tidligere praksis fra KOFA. Dette kan gi offentlige oppdragsgivere – herunder nettselskapene – et større handlingsrom ved gjennomføring av anskaffelser. Dommen er pr. 4. desember 2025 ikke rettskraftig. Det gjenstår dermed å se om den vil bli anket og om Høyesterett vil overprøve lagmannsrettens vurderinger. Vi vil følge med og komme tilbake til saken igjen i et senere nyhetsbrev dersom den bringes inn for Høyesterett.