Ulempeerstatning etter vederlagsloven § 8

Torstein Eivindstad
+47 911 12 109
tei@svw.no

Robin Aker Jakobsen
+47 450 43 689
rja@svw.no



Når et nettselskap erverver rettigheter til et nettanlegg over en annens eiendom, enten ved minnelig avtale eller ekspropriasjon, kan tiltaket også påvirke de delene av eiendommen som ikke direkte berøres av nettanlegget. Erstatning for skader eller ulemper som tiltaket påfører resteiendommen, omtales gjerne som ulempeerstatning. Det er imidlertid ikke slik at enhver ulempe gir krav på erstatning. Det må blant annet vurderes om ulempen er en særulempe eller en allmenn ulempe, om den medfører et økonomisk tap, og om tapet skyldes tiltaket og knytter seg til en aktuell eller påregnelig bruk av eiendommen. I dette nyhetsbrevet ser vi nærmere på hva som kreves for at ulempeerstatning kan komme på tale. Dette er nyttig å kjenne til både under avtaleforhandlinger og i en eventuell etterfølgende skjønnsprosess.

Erstatning for ulemper knytter seg til resteiendommen

Vederlagsloven § 8 åpner for erstatning for ulemper et tiltak påfører resteiendommen, altså den delen av eiendommen som ikke direkte berøres av tiltaket.

Dersom en 132 kV kraftlinje med tilhørende klausuleringsbelte båndlegger et 30 meter bredt belte over en eiendom, regnes i praksis resteiendommen som alt areal som ikke er båndlagt.

Slik ulempeerstatning kommer i tillegg til erstatning for de rettighetene som avstås for selve kraftlinjen og båndleggingen. Sagt på en annen måte vurderes det båndlagte arealet, altså det klausulerte beltet på 30 meter, i praksis gjerne etter salgsverdi eller bruksverdi etter vederlagsloven §§ 5 og 6, mens de resterende delene av eiendommen vurderes etter § 8.

Det er likevel ikke adgang til å tilkjenne erstatning to ganger for samme forhold. Dersom ulempen allerede er kompensert gjennom erstatningen for avståelsen etter §§ 5 eller 6, skal den ikke erstattes på nytt etter § 8.

Det er videre et krav at ulempen representerer et økonomisk tap. Det at noe oppleves som en ulempe eller skaper bekymring, er ikke i seg selv tilstrekkelig. Tapet må kunne verdsettes og knyttes til tiltaket, eksempelvis gjennom dokumenterbare merkostnader eller en verdireduksjon.

Er den påståtte bruken av eiendommen påregnelig?

Ulempeerstatning må knyttes til en bruk av eiendommen som er aktuell eller påregnelig. Det er ikke tilstrekkelig å vise til en mulig fremtidig bruk dersom det er usikkert om den vil bli tillatt eller gjennomført.

Dette kan være særlig viktig der grunneieren viser til planer om utbygging. Planene må vurderes ut fra hvor konkrete og realistiske de er. Relevante forhold kan blant annet være planstatus, krav om videre utredninger, hvilke deler av eiendommen som eventuelt kan utnyttes, og om det finnes et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere gjennomførbarhet og kostnader.

Jo flere viktige avklaringer som gjenstår, desto mindre påregnelig vil den påståtte utnyttelsen være. Det er dermed ikke tilstrekkelig at grunneieren fremlegger løse planer. Planene må underbygges av både rettslige og faktiske forhold, for eksempel en planregulering som åpner for den påståtte bruken, og faktiske, konkrete planer som kan dokumentere eller på annen måte sannsynliggjøre bruken.

Bare merkostnaden som skyldes tiltaket, kan kreves erstattet

Selv om ulempen er erstatningsmessig og den aktuelle bruken er påregnelig, må det foreligge årsakssammenheng mellom tiltaket og det økonomiske tapet. I praksis innebærer dette at man må skille mellom kostnader som følger av tiltaket, og kostnader eller begrensninger som ville ha oppstått uansett.

Ved grunn- og sprengningsarbeider kan for eksempel offentlige veier, boligbebyggelse og andre forhold i området allerede gjøre det nødvendig å arbeide forsiktig. Naborettslige plikter – blant annet etter grannelova §§ 2 og 5 – kan også stille krav til hvordan slike arbeider gjennomføres.

Hvis disse forholdene allerede begrenser hvilke metoder som kan brukes, er det ikke uten videre riktig å belaste kraftlinjen for alle kostnadene ved en mer forsiktig arbeidsmåte. Det sentrale er hvilken tilleggskostnad som faktisk skyldes kraftlinjen, sammenlignet med den situasjonen som ville foreligget uten tiltaket.

Særulempe eller allmenn ulempe?

Når det gjelder ulempeerstatning, er det videre et svært sentralt skille mellom såkalte særulemper og allmenne ulemper. Klassifiseringen har betydning for om det er tilstrekkelig at de øvrige vilkårene for erstatning etter § 8 er oppfylt, eller om ulempen også må overstige tålegrensen etter naboloven eller forurensningsloven.

I HR-2024-1195, avsnitt 59–61, oppsummerte Høyesterett skillet slik:

«(59)   Skillet mellom særulemper og allmenne ulemper kan etter dette oppsummeres slik:

(60)     Forskjellen i utmålingsprinsipper for særulemper og allmenne ulemper er begrunnet med likhetsbetraktninger. Likhetshensyn vil bli best ivaretatt dersom samme type ulempe erstattes etter samme prinsipper uavhengig av om den enkelte eiendom har avgitt grunn eller ikke, og uavhengig av virkningene på de enkelte eiendommene. Skillet må derfor i utgangspunktet skje basert på ulempens art og ikke de konkrete virkningene av ulempen.

(61)     Et hovedskille går mellom ulemper som har en direkte sammenheng med selve avståelsen, og ulemper som skyldes tiltaket det er avstått grunn til. Ulemper som har en direkte sammenheng med selve avståelsen, typisk arronderingsulemper, vil være særulemper. Ulemper som skyldes tiltaket det er avstått grunn til, inkludert ulemper fra anleggsarbeider ved gjennomføringen av tiltaket, vil som et klart utgangspunkt være allmenne ulemper. Dette gjelder også om eiendommen som har avstått grunn, rammes særlig hardt. Det kan likevel ikke utelukkes at enkelte ulemper fra tiltaket som rammer særlig hardt, må betraktes som særulemper, men dette forutsetter at det er tale om ulemper som er sterkere og mer spesielt knyttet til selve grunnavståelsen enn hva som normalt er tilfelle for tiltaksulemper. Unntaket er i tilfelle snevert.»

Skillet mellom særulemper og allmenne ulemper avgjøres ut fra ulempens art. Særulemper er typisk ulemper som har direkte sammenheng med selve grunnavståelsen. Et eksempel kan være at tiltaket gjør den gjenværende eiendommen mindre hensiktsmessig utformet eller vanskeligere å bruke. Allmenne ulemper skyldes på sin side gjerne tiltaket det er avstått grunn til. Dette kan for eksempel være virkninger fra selve nettanlegget eller fra anleggsarbeidet.

Eksempel: Kraftlinje og fremtidige grunnarbeider

Tenk at en grunneier mener at en ny kraftlinje vil gjøre fremtidige grunnarbeider og sprengning på eiendommen dyrere. Hvis de ekstra hensynene skyldes at kraftlinjen er etablert, og slike hensyn også må tas av naboer som ikke har avstått grunn, taler dette for at ulempen følger av tiltaket – ikke av selve grunnavståelsen.

At én eiendom rammes mer enn andre, endrer ikke nødvendigvis vurderingen. Etter Høyesteretts utgangspunkt er det ulempens art som står sentralt, ikke bare hvor stor den konkrete virkningen er for den enkelte grunneieren.

Dersom ulempen er allmenn, er det ikke automatisk grunnlag for erstatning etter § 8. Den må også overstige tålegrensen etter grannelova (naboloven) eller, der det er relevant, forurensningsloven. Etter grannelova § 2 skal det blant annet legges vekt på hva som er ventelig på stedet. Når en ulempe er ventelig eller vanlig, skal det mye til før den anses som urimelig. Det må normalt foreligge en vesentlig forverring.

Poenget er at vurderingen av en allmenn ulempe ikke stopper ved konstateringen av at tiltaket medfører en ulempe. Den aktuelle tålegrensen må også være overskredet. I praksis innebærer dette at det godt kan tenkes at ulempen påfører grunneieren et økonomisk tap, men så lenge det dreier seg om en allmenn ulempe som ikke overskrider tålegrensene i naboloven eller forurensningsloven, kommer erstatning likevel ikke på tale.

Praktisk fremgangsmåte for å avklare om det foreligger krav på ulempeerstatning

Når det fremmes krav om ulempeerstatning etter § 8 i anledning grunnerverv, kan det være nyttig å gå systematisk gjennom følgende spørsmål:

  1. Foreligger det et påregnelig økonomisk tap? Er tapet tilstrekkelig konkretisert og dokumentert, eller bygger kravet på en antakelse om fremtidige kostnader?

  2. Skyldes merkostnaden tiltaket? Hvilke begrensninger ville også gjeldt uten nettanlegget? Ulempen må stå i årsakssammenheng med tiltaket.

  3. Er tapet allerede kompensert? Er det allerede tatt hensyn til noen del av ulempen i erstatningen for selve avståelsen etter vederlagsloven §§ 5 eller 6?

  4. Er ulempen en særulempe eller en allmenn ulempe? Dette avklares ved å vurdere ulempens art. Dersom ulempen vurderes som allmenn, må også tålegrensen etter naboloven eller forurensningsloven vurderes.

Oppsummert

Vederlagsloven § 8 gir ikke en generell rett til erstatning for enhver ulempe som et nettanlegg påfører resteiendommen. Kravet må bygge på et økonomisk tap som skyldes tiltaket, og ulempen må knytte seg til en aktuell eller påregnelig bruk av eiendommen. Skillet mellom allmenne ulemper og særulemper er videre helt sentralt. Særulemper erstattes fullt ut, mens erstatning for allmenne ulemper i tillegg forutsetter at tålegrensen etter naboloven eller forurensningsloven er overskredet.

 

 

Neste
Neste

Skal nettselskapene nå pause saksbehandling av datasentre?