KILT – hvor mye risiko skal nettselskapene bære for raskere tilknytning?
RME arbeider med en modell som skal la kostnadene ved å vente på nettilknytning få betydning for nettselskapenes inntekter. Arbeidet reiser spørsmål om hvilken risiko selskapene bør bære, hvordan motstridende hensyn skal avveies, og hvilken plass belønning og risikoavlastning skal ha i reguleringen.
Lang ventetid på nettilknytning kan forsinke investeringer og påføre både kundene og samfunnet betydelige kostnader. RMEs arbeid med det som omtales som KILT, bygger på at nettselskapene skal få sterkere økonomiske insentiver til å redusere denne ventetiden. RME har uttrykkelig beskrevet en ambisjon om økonomisk gevinst for selskaper som tilknytter kunder raskt, og mulige tap for selskaper som bruker for lang tid.
Beregningsmetoden har vært på høring, mens den nærmere reguleringsmodellen fortsatt er under utvikling.
RME beskriver to mulige vinklinger: Ventekostnader kan inngå som et eget kostnadselement i inntektsreguleringen, eller opplysninger om køen kan brukes i de sammenlignende analysene av nettselskapenes effektivitet. Valget har betydning for hvordan inntektsvirkningene fordeles.
Tilknytningsplikt og økonomisk risiko
Etter vår vurdering bør arbeidet med KILT ledsages av en grundig diskusjon om hvilken risiko det er hensiktsmessig å legge på nettselskapene. At venting har en samfunnsøkonomisk kostnad, avgjør ikke i seg selv hvem som bør bære den, eller hvilket virkemiddel som best reduserer den. Før ytterligere økonomiske belastninger innføres, bør RME vise hvordan nettselskapene kan påvirke de konkrete forholdene som holder kundene tilbake.
Etter nettinntektsforskriften § 2-2 skal inntektsrammen fastsettes slik at inntekten over tid dekker kostnadene ved drift og avskrivning, gir rimelig avkastning på investert kapital, gitt effektiv drift, utnyttelse og utvikling av nettet. Dette gir ingen ubetinget garanti for dekning av alle faktiske kostnader. Bestemmelsen gir likevel overordnede rettslige rammer for vurderingen av nye insentiver og deres samlede virkning over tid.
Tilknytningsplikten gir allerede nettselskapene et tydelig ansvar for fremdrift. Etter NEM-forskriften §§ 3-2 og 3-3 omfatter plikten planlegging, konsesjonssøknader og investeringer uten ugrunnet opphold. Samtidig skal tilknytningen være driftsmessig forsvarlig. Kundens ønskede tilknytningsdato avgjør dermed ikke alene om selskapet har oppfylt sine plikter. Nødvendige undersøkelser, tillatelser og investeringer tar tid, også når nettselskapet arbeider effektivt.
En standardisert beregning av ventetid vil kunne gi et annet resultat enn den konkrete vurderingen av om fremdriften har vært uten ugrunnet opphold. Det innebærer ikke uten videre en rettslig motstrid. Økonomiske insentiver kan virke uten at nettselskapet først må ha brutt en plikt, og en reduksjon i regulert inntekt er ikke automatisk straff i juridisk forstand. En KILT-beregning vil heller ikke i seg selv avgjøre om kunden har et erstatningskrav, det må vurderes konkret med utgangspunkt i grunnleggende erstatningsrettslige prinsipper. Men forskjellen gjør det nødvendig å klargjøre hva modellen skal måle, og hvilken sammenheng det er mellom beregnet ventetid og selskapets mulighet til å redusere den.
Når forsinkelsen ligger hos andre
Et eksempel illustrerer utfordringen. Et lokalt nettselskap kan ha ferdigstilt egne utredninger og nødvendige tiltak, mens tilknytningen fortsatt avhenger av en ny transformatorstasjon i overliggende nett. Stasjonen kan igjen være avhengig av konsesjonsbehandling og levering av kritiske komponenter. Dersom ventetiden får økonomiske konsekvenser for det lokale selskapet, må det forklares hvilken handling dette selskapet forventes å utføre for å få kunden raskere på nett. Tidlig koordinering kan ha betydning, men selskapets handlingsrom må vurderes konkret.
Etter vår vurdering bør modellen inneholde tydelige regler om hvordan ventetid som skyldes kunden, myndighetene eller andre nettselskaper, skal behandles. Nettselskapet bør ikke få økonomisk ansvar for hele tilknytningsforløpet bare fordi det er kundens kontaktpunkt. Der selskapet har fulgt opp egne oppgaver og nødvendig koordinering, taler sterke hensyn for at forsinkelser nettselskapet ikke med rimelighet kunne forebygge eller avhjelpe, holdes utenfor beregningen. En ordning som i stedet utløser langvarige tvister om hvilket ledd i kjeden som har forsinket tilknytningen, kan gi betydelig merarbeid uten tilsvarende fremdrift.
I de forutgående eksterne utredningene anbefales det at modellen tar hensyn til normal ledetid, prosjektets kompleksitet og hvor i nettet flaskehalsen ligger. Det er et nødvendig utgangspunkt for den videre diskusjonen. Vår bekymring gjelder hvordan hensynene skal ivaretas i en modell som også skal være enkel å administrere. Brede standardverdier kan gi lite treffende utslag for enkeltprosjekter, mens omfattende individuelle vurderinger kan kreve betydelige ressurser.
Stor aktivitet kan gi lang kø
Stor aktivitet gir en beslektet utfordring. Et selskap som håndterer mange nye forespørsler og tilknytter flere kunder enn tidligere, kan likevel få en voksende kø. Etter vår vurdering er det grunn til bekymring dersom volumet av forespørsler får for stor betydning for vurderingen av selskapets effektivitet. Modellen bør skille mellom svak fremdrift og en etterspørselsvekst som det tar tid å møte også ved effektiv drift. RME har selv pekt på behovet for å håndtere ulik etterspørselsvekst. Hvordan dette skal gjøres i praksis, blir avgjørende.
Her gir nettinntektsforskriften § 3-2 et konkret rettslig holdepunkt. De sammenlignende effektivitetsanalysene skal ta hensyn til relevante forskjeller i selskapenes rammebetingelser. Samtidig skal kostnadsnormen i størst mulig utstrekning ta hensyn til relevante samfunnsøkonomiske kostnader utover selskapets egne. Bestemmelsen gir dermed grunnlag for å vurdere ventekostnader, samtidig som relevante forskjeller mellom selskapene må håndteres. Dersom KILT gjennomføres gjennom kostnadsnormmodellen, blir begge sider av bestemmelsen sentrale.
Kundens egen fremdrift blir også sentral. Dersom prosjektet utsettes på grunn av finansiering, tillatelser eller endrede markedsforhold, bør det fremgå hvordan dette påvirker beregningen av ventetid. Selskapene trenger klare regler for når tiden begynner å løpe, hvilke endringer som skal registreres, og hvordan opplysninger kan korrigeres. Når slike data får økonomisk betydning, blir muligheten til å kontrollere og bestride datagrunnlaget en del av rettssikkerheten i ordningen.
Fremdrift, driftssikkerhet og investeringsrisiko
RME må dessuten vurdere hvordan nye insentiver virker sammen med eksisterende krav og ordninger. KILE gir allerede økonomiske insentiver til å begrense avbrudd. KILT skal fremme raskere tilknytning. Begge hensynene er legitime, men kan trekke i ulike retninger i en konkret driftssituasjon. En tidligere tilknytning kan for eksempel kreve tettere utnyttelse av nettet eller mer omfattende operative tiltak. RME har vurdert og avvist generelle KILE-lettelser som tiltak for raskere tilknytning, blant annet av hensyn til leveringskvaliteten. Etter vår vurdering bør samspillet med den konkrete KILT-modellen analyseres særskilt, slik at selskapene kan vurdere kostnadene og risikoen ved alternative løsninger. Vi er litt bekymret for at man lager modeller som gjør at nettselskapene får “skylden” uansett hva som skjer, eller ikke skjer.
Det samme gjelder investeringer i forkant av etterspørselen. Dersom selskapene skal starte tidligere for å unngå fremtidige ventekostnader, må de også ta større risiko for at kundens prosjekt blir redusert eller faller bort. For forsiktige investeringer kan gi kø. For omfattende investeringer kan gi unødvendige kostnader som øvrige nettkunder må bidra til å dekke. En vurdering av KILT må derfor omfatte både kostnaden ved å vente og kostnaden ved å bygge kapasitet som ikke blir brukt.
Her er RMEs egen problemforståelse relevant. Statusrapporten fra april 2026 peker på sterk og usikker etterspørselsvekst, lange konsesjonsprosesser og begrensede insentiver til å ta hensyn til ventekostnader. RME fremhever samtidig at manglende investeringsvilje ikke er hovedutfordringen. Etter vår vurdering tilsier dette at tiltak som reduserer usikkerhet og styrker gjennomføringsevnen, bør stå sentralt. Et økonomisk insentiv må vurderes ut fra hvilke hindringer det faktisk kan avhjelpe.
Hvilken plass skal gulroten ha?
Belønning er allerede en del av reguleringen. Fra inntektsrammen for 2025 har RME innført en midlertidig ordning med en årlig ramme på 100 millioner kroner i ekstra inntekter til selskaper som tilknytter nye kunder og leverer økt effekt i lokalt distribusjonsnett. RME har også innført full dekning av relevante kostnader til tidlige utredninger i regional- og transmisjonsnett.
Spørsmålet er om slike tiltak får tilstrekkelig plass og er innrettet slik at de gjør det attraktivt å ta initiativ tidlig. Etter vår vurdering bør RME undersøke om målrettet belønning for frigjort kapasitet, redusert ledetid og bedre utnyttelse av eksisterende nett kan gi større effekt enn ytterligere økonomisk nedside. Risikoavlastning for tidlige tiltak bør inngå i den samme vurderingen. Det må samtidig avklares hvordan belønningen finansieres, slik at eksisterende kunder ikke påføres kostnader uten en tilsvarende nytte. Selskapene trenger også forutsigbarhet om hvilken gevinst de faktisk kan beholde ved å finne bedre løsninger.
Klare regler og en håndterbar rapporteringsbyrde
Den endelige utformingen vil dessuten reise spørsmål om hjemmel og gjennomføringsmåte. Hvilke elementer kan fastsettes gjennom metodene for inntektsregulering, og hvilke krever forskriftsendringer? Valg av starttidspunkt, beregningsgrunnlag og fordeling mellom selskaper kan få vesentlige inntektsvirkninger. Den rettslige vurderingen må bygge på innholdet og virkningene av den konkrete ordningen. Krav til saklighet, likebehandling og etterprøvbarhet vil være sentrale, også når beregningen bygger på standardiserte forutsetninger.
Rapporteringsbyrden bør vurderes som en del av kostnaden ved ordningen. Registrering av milepæler, årsaker til forsinkelser og endringer i kundeprosjekter krever arbeid både hos nettselskapene og RME. Dersom mye av kapasiteten bindes opp i dokumentasjon og uenighet om beregningsgrunnlaget, kan gevinsten ved ordningen bli redusert. Etter vår vurdering bør omfanget av rapporteringen stå i forhold til nytten, og eksisterende data bør brukes der de er tilstrekkelige. Mer informasjon til regulator gir først verdi når den bidrar til bedre beslutninger og raskere gjennomføring.
Vi mener det er grunn til å være tilbakeholden med å legge ytterligere økonomisk risiko på nettselskapene uten et godt dokumentert grunnlag for at dette vil gi raskere tilknytning. RME bør derfor synliggjøre hvordan KILT vil virke sammen med resten av reguleringen, hvordan faktiske flaskehalser håndteres, og hvilken vekt som er lagt på belønning og risikoavlastning. Selskaper som arbeider effektivt, bør kunne møte økt etterspørsel uten at stor aktivitet eller andres forsinkelser i seg selv gir et dårligere økonomisk resultat. Reguleringen bør gjøre det attraktivt å ta initiativ, frigjøre kapasitet og finne løsninger som får kundene raskere på nett.