Når et tilbud ikke oppfyller et krav i anskaffelsesdokumentene, må oppdragsgiver vurdere om dette utgjør et vesentlig avvik som medfører plikt til å avvise tilbudet. Et sentralt spørsmål er da om kravet er absolutt. Det er imidlertid viktig å huske på at det er forskjell på bindende krav og absolutte krav - et «skal-krav» er ikke nødvendigvis er et absolutt krav.
KOFA har nylig avsagt en avgjørelse (sak 2026/2038) som er et godt eksempel på dette.
I avgjørelsen følger KOFA opp stornemndssak 2025/1014. I denne saken kom flertallet i nemnda til at avvik fra absolutte krav skal som den klare hovedregel anses som vesentlige og automatisk føre til avvisning, uten noen nærmere vurdering av avvikets betydning. Om et krav er absolutt, beror på hvordan en rimelig opplyst og normalt påpasselig leverandør vil forstå anskaffelsesdokumentene etter en konkret og objektiv tolkning.
Saken gjaldt en anskaffelse av kalendere, dagplanleggere og tidtakere, hvor det var stilt krav om at «Maskinvare (uten programvare) skal tilbys som reservedel.» [vår utheving]. Formålet var at oppdragsgiver skulle kunne skifte ut maskinvaren uten å betale for programvare eller lisens på nytt. Oppdragsgiveren avviste leverandørens tilbud fordi maskinvare uten programvare ikke var tilbudt som reservedel, og mente dette var et avvik fra et absolutt krav.
KOFA var imidlertid ikke enig i at kravet var absolutt. Det var verken betegnet som et absolutt krav, minstekrav eller lignende, og konkurransegrunnlaget ga heller ikke ellers holdepunkter for at ethvert avvik skulle føre til avvisning. Plasseringen i kravspesifikasjonen og bruken av «skal» tydeliggjorde i følge KOFA at kravet bindende, men var ikke tilstrekkelig til å gjøre det absolutt. Avvikets betydning måtte vurderes konkret, og KOFA kom i denne vurderingen til at avviket ikke var vesentlig og tilbudet var urettmessig avvist.
Det er ikke gitt at KOFAs praksis om at avvik fra absolutte krav som den klare hovedregel automatisk skal føre til avvisning er riktig. KOFA er imidlertid klageorganet mange leverandører benytter, og innkjøpere må derfor ta høyde for denne praksisen i sine risikovurderinger. Avgjørelsen er i denne forbindelse en nyttig påminnelse om at innkjøpere i nettselskapene bør ha et bevisst forhold til hvilke krav som skal være absolutte.
Først bør det vurderes nøye om det overhodet er ønskelig at et konkret krav er absolutt. Oppdragsgiver må da være innforstått med at manglende oppfyllelse av kravet etter KOFAS praksis som den klare hovedregel vil gi avvisningsplikt, selv om tilbudet ellers kan være svært gunstig. Dersom et krav skal være absolutt, må dette komme tydelig frem av anskaffelsesdokumentene, slik at leverandørene forstår konsekvensene av avvik. Er dette ikke hensikten, bør kravene formuleres slik at de ikke gir inntrykk av å være absolutte.