Det skjer ikke ofte, men det hender at andre enn dem som allerede er parter i en skjønnssak, pretenderer å ha krav på partsstatus.
Hovedregelen er at en pretensjon om ekspropriasjonsrettslig vern er tilstrekkelig til at et krav kan fremmes i skjønnsprosessuelle former. Unntaket er der pretensjonen etter sitt innhold er åpenbart uholdbar. Et praktisk eksempel SVW nylig førte for retten, gjaldt en grunneier som hadde inngått en minnelig grunnavtale med et nettselskap, men som likevel krevde partsstatus i skjønnet som var begjært overfor grunneierne som ikke hadde inngått minnelig avtale med nettselskapet. Grunneieren fikk partsstatus på grunnlag av sin pretensjon om at grunnavtalen ikke innebar et fullt og endelig erstatningsoppgjør for samtlige erstatningsposter.
I skjønnssaken kom retten imidlertid til at grunnavtalen var endelig og fastsatte erstatningen fullt ut, slik både vi og nettselskapet hadde gjort gjeldende. Partsstatusen i skjønnet innebar dermed ikke at grunneieren hadde krav på ytterligere erstatning, men at pretensjonen kunne prøves. Om pretensjonen har erstatningsrettslig vern, avgjøres ved realitetsbehandling i skjønnet.
Ettersom retten kom til at grunneieren ikke hadde krav på ytterligere erstatning, førte pretensjonen ikke frem. Retten fant heller ikke at grunneieren hadde ekspropriasjonsrettslig vern, fordi rettighetservervet allerede var gjennomført ved minnelig avtale som fullt ut regulerte erstatningen. Grunneieren fikk derfor heller ikke sakskostnader dekket etter skjønnsprosessloven § 54. Sakskostnadene ble i stedet avgjort etter tvistelovens regler, og grunneieren ble pålagt å dekke både egne og nettselskapets sakskostnader.
SVW har erfaring med slike problemstillinger, og bistår gjerne med vurderinger og avklaringer dersom spørsmål om partsstatus skulle oppstå i anledning grunnerverv.