Leveringspålitelighet i “enden av nettet” – hvor langt rekker nettselskapenes ansvar?
RME har nylig truffet et meget interessant vedtak i en sak om strømavbrudd og leveringspålitelighet overfor en hyttekunde tilknyttet på enden av en lang radial. Saken illustrerer på en tydelig måte hvordan regelverket om leveringskvalitet er bygget opp, og hvor terskelen i praksis ligger for at RME kan – og vil – pålegge nettselskaper konkrete tiltak.
Sakens bakgrunn
Klagesaken gjaldt gjentatte strømavbrudd over flere år, hvor kunden opplevde leveringspåliteligheten som utilfredsstillende. Nettselskapet redegjorde for avbruddshistorikken i den aktuelle perioden, herunder både antall og varighet av ikke-planlagte avbrudd. Tallmaterialet viste variasjon mellom årene, med enkelte år preget av flere avbrudd knyttet til konkrete værhendelser, mens andre år hadde få og korte avbrudd.
RME valgte å legge nettselskapets oversikt over avbrudd til grunn for sin vurdering, og tok deretter stilling til om det forelå grunnlag for å pålegge tiltak etter leveringskvalitetsforskriften (FOL).
Avbruddene var som følger:
2025: 8 avbrudd (snitt 21 min; ville vært 12 min uten en konkret ekstemværhendelse)
2024: 2 avbrudd (snitt 2,5 min)
2023: 11 avbrudd (snitt 50 min; mange knyttet til samme hendelser)
2022: 5 avbrudd (snitt 55 min; ett avbrudd på 4 timer 7 min)
Det rettslige utgangspunktet – ingen absolutte grenser
Et sentralt poeng i RMEs vedtak er at regelverket ikke oppstiller absolutte grenser for hvor mange eller hvor lange avbrudd en sluttkunde kan kreve å være forskånet fra. Leveringskvalitetsforskriften bygger ikke på terskelverdier, men på et helhetlig skjønn. Dette er et bevisst regulatorisk valg, blant annet for å unngå at faste grenseverdier gir uheldige investeringsinsentiver. Nettet skal i henhold til energiloven § 1-2 bygges og driftes samfunnsøkonomisk rasjonelt.
Samtidig innebærer fraværet av tallfestede krav ikke at nettselskapene står uten forpliktelser. Leveringskvalitetsforskriften § 3-1 gir RME kompetanse til å pålegge tiltak for å redusere omfanget eller konsekvensene av avbrudd, både kortvarige og langvarige. Bestemmelsen er formulert som en «kan»-hjemmel, og gir dermed RME et betydelig forvaltningsskjønn.
I tillegg følger det av § 2-1 i forskriften at leveringskvaliteten skal gjenopprettes uten ugrunnet opphold ved avbrudd. Parallelt gjelder energilovforskriften § 3-5, som pålegger nettselskapene å holde anleggene i driftssikker stand gjennom nødvendig vedlikehold og modernisering.
Økonomiske mekanismer – KILE og USLA
RME viser i vedtaket også til de økonomiske virkemidlene i reguleringen. KILE-ordningen innebærer at avbrudd får direkte betydning for nettselskapets inntektsramme, og fungerer som et generelt insentiv til å redusere avbrudd i nettet. I tillegg har sluttkunder krav på kompensasjon ved svært langvarige avbrudd gjennom USLA-ordningen, jf. nettinntektsforskriften.
Disse ordningene er imidlertid ikke ment å erstatte vurderingen etter leveringskvalitetsforskriften § 3-1, men inngår som en del av det samlede reguleringsbildet.
RMEs vurdering i den konkrete saken
RME legger til grunn at avbruddene i stor grad skyldes varierte forhold, herunder værhendelser, trefall og tredjepartsforhold. Videre vektlegges det at nettselskapet har etablerte rutiner for drift, vedlikehold og vegetasjonsrydding, og at deler av nettet i området er blitt oppgradert og kablet over tid.
På denne bakgrunn konkluderer RME med at avbruddsnivået, sett i sammenheng med årsaksbildet, ikke var av en slik karakter at det gir grunnlag for å pålegge ytterligere tiltak etter § 3-1. Klagen fører dermed ikke frem.
Rettslig vurdering – hvor ligger terskelen?
Vedtaket illustrerer tydelig at terskelen for pålegg etter leveringskvalitetsforskriften § 3-1 i praksis er relativt høy. Selv et ikke ubetydelig antall avbrudd over flere år er ikke nødvendigvis tilstrekkelig, dersom avbruddene kan forklares med eksterne forhold og nettselskapet kan vise til et forsvarlig nivå av drift og vedlikehold.
Samtidig reiser saken prinsipielle spørsmål. Bestemmelsen i § 3-1 er nettopp ment å gi myndighetene adgang til å gripe inn der leveringspåliteligheten samlet sett fremstår som utilfredsstillende, også i situasjoner hvor avbruddene skyldes kjente risikofaktorer som lange radialer og vegetasjonsutsatte luftlinjer. At årsakene ligger delvis utenfor nettselskapets kontroll, fritar ikke uten videre for vurderingen av om risikoreduserende tiltak kan være forholdsmessige og effektive.
I den aktuelle saken fremstår RMEs skjønnsutøvelse som relativt kortfattet. Vurderingen er i stor grad basert på historiske avbruddstall og generelle beskrivelser av årsaksforhold, mens konkrete alternative tiltak – som økt seksjonering, endret ryddeintervall eller ytterligere kabellegging – i begrenset grad drøftes eksplisitt.
Avsluttende bemerkninger
Vedtaket bekrefter et gjennomgående trekk ved regelverket om leveringskvalitet: Det er ingen rett til «avbruddsfri» strømforsyning, og påleggskompetansen etter § 3-1 er forbeholdt de tilfellene hvor leveringspåliteligheten samlet sett fremstår klart problematisk. For sluttkunder innebærer dette at terskelen for å nå frem med klager er høy, særlig i nettets ytterkanter.
For nettselskaper gir vedtaket samtidig en viss forutsigbarhet: Så lenge det kan dokumenteres forsvarlig drift, systematisk vedlikehold og rimelige tiltak sett opp mot risikobildet, skal det mye til før RME griper inn med konkrete pålegg.
Vedtaket kan får i sin helhet ved å sende e-post til rja@svw.no.