Spenningskvalitet i praksis – RME skjerper kravene til nettselskapenes saksbehandling

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har i to nylige vedtak mot BKK behandlet klager knyttet til spenningskvalitet. Begge sakene gjelder forhold som isolert sett er velkjente – misnøye med spenningskvalitet og oppfølging av slike forhold – men vedtakene gir samlet sett et tydelig signal om hvordan regelverket nå praktiseres.

Selv om sakene gjelder ulike regelbrudd, peker de i samme retning: RME retter økende oppmerksomhet mot nettselskapenes saksbehandling, dokumentasjon og oppfølging – ikke bare det tekniske utfallet.

To vedtak – to innganger til samme problemstilling

Det første vedtaket gjelder en klage over langvarige problemer med spenningskvalitet og manglende fremdrift i utbedringen.

RME konkluderer her med at nettselskapet ikke har oppfylt kravet i leveringskvalitetsforskriften § 2-1 tredje ledd om å utbedre forholdet «uten ugrunnet opphold». Videre konstateres det brudd på § 2-5 andre ledd andre punktum, ved at kunden ikke skriftlig ble informert innen én måned om fremdriftsplan og om retten til å bringe saken inn for RME.

Det andre vedtaket gjelder også en klage på spenningskvalitet, men med en annen vinkling. Her finner RME at nettselskapet ikke har oppfylt plikten etter § 2-5 fjerde ledd til å skriftlig utpeke hvem som er ansvarlig for utbedring. I tillegg konstateres det brudd på § 2A-11 andre ledd, ved at måleresultater ikke er lagret i samsvar med forskriftens krav.

I begge saker gir RME pålegg om retting av forholdene og varsler tvangsmulkt på 18 000 kroner per dag dersom forholdene ikke bringes i orden. Samtidig velger RME, etter en helhetsvurdering, å ikke ilegge overtredelsesgebyr.

Fra teknisk kvalitet til regulatorisk etterlevelse

Vedtakene illustrerer et tydelig skifte i hva som står i sentrum for RMEs vurdering.

Spenningskvalitet er tradisjonelt blitt vurdert som et teknisk spørsmål – om leveransen oppfyller kravene til spenningsnivå, variasjon og stabilitet. I de aktuelle vedtakene er det imidlertid ikke bare kvaliteten i seg selv som vurderes, men hvordan nettselskapet håndterer saken.

Det første vedtaket viser at manglende fremdrift i utbedring kan utgjøre et selvstendig regelbrudd, selv om årsaken til problemene er kjent. Det er ikke tilstrekkelig å arbeide med saken over tid; utbedringen må skje uten ugrunnet opphold.

Det andre vedtaket viser at manglende struktur og dokumentasjon i seg selv er et brudd på regelverket. Dersom det ikke er klart hvem som har utbedringsansvaret, eller dersom måleresultater ikke lagres, anses dette som selvstendige overtredelser.

Felles for begge vedtakene er dermed at RME vurderer nettselskapets håndtering som et eget rettslig tema.

Klare krav til informasjon og ansvar

Et sentralt element i begge vedtakene er kravet til skriftlig kommunikasjon med kunden.

I det første vedtaket legger RME til grunn at nettselskapet innen én måned skal gi kunden skriftlig informasjon om:

• plan for utbedring

• fremdrift

• retten til å bringe saken inn for RME

Manglende oppfyllelse av disse kravene anses som et brudd på forskriften, uavhengig av hvordan selve utbedringsarbeidet forløper.

I det andre vedtaket går RME et skritt videre og understreker plikten til å avklare og kommunisere hvem som er ansvarlig for utbedringen. Dette fremstår som et kjernepunkt: Kunden skal ikke være i tvil om hvem som har ansvaret.

Dette innebærer at ansvarsklarering ikke bare er et internt forhold, men en rettslig plikt som må dokumenteres utad.

Dokumentasjon som forutsetning for etterprøvbarhet

Det andre vedtaket løfter også frem betydningen av dokumentasjon, særlig knyttet til måledata.

RME konstaterer at manglende lagring av måleresultater er i strid med forskriften. Dette er ikke bare et formelt krav, men en forutsetning for at saken skal kunne vurderes.

Uten måledata svekkes grunnlaget for både nettselskapets egne vurderinger og RMEs kontroll. Dokumentasjon fremstår dermed som en integrert del av den regulatoriske etterlevelsen.

Pålegg uten gebyr – en tydelig advarsel

Et interessant trekk ved begge vedtakene er at RME velger å gi pålegg og varsle tvangsmulkt, men avstår fra overtredelsesgebyr.

Begrunnelsen er at det etter en helhetsvurdering ikke anses forholdsmessig å ilegge gebyr i disse sakene. Samtidig fremgår det tydelig at RME ser alvorlig på forholdene.

I begge vedtakene vises det til tidligere saker og pålegg knyttet til tilsvarende problemstillinger. RME signaliserer dermed at gjentakelse vil kunne få strengere konsekvenser.

Dette gir vedtakene karakter av en tydelig advarsel: Nettselskapene forventes å bringe rutinene i samsvar med regelverket.

Hva betyr dette for nettselskapene?

Vedtakene gir flere klare føringer for hvordan spenningskvalitetssaker bør håndteres i praksis.

For det første må saksbehandlingen være strukturert og dokumentert. Det er ikke tilstrekkelig å arbeide med saken; det må kunne vises hvordan den håndteres.

For det andre må ansvar avklares og kommuniseres. Kunden skal vite hvem som har ansvar for utbedringen, og dette skal fremgå skriftlig.

For det tredje må måledata og øvrig dokumentasjon oppbevares i samsvar med forskriftens krav. Dette er en forutsetning for etterprøvbarhet.

For det fjerde må fremdriften i utbedringen være forsvarlig. Langvarige prosesser uten klar fremdrift kan i seg selv utgjøre et brudd på regelverket.

Avslutning – spenningskvalitet som compliance-område

De to vedtakene viser samlet sett en tydelig utvikling i RMEs praksis.

Spenningskvalitetssaker er ikke lenger bare tekniske vurderinger av leveransen. De er i økende grad også vurderinger av nettselskapets interne prosesser, dokumentasjon og oppfølging.

Dette innebærer at slike saker må håndteres som en del av nettselskapets regulatoriske etterlevelse – ikke som rene drifts- eller kundeservicesaker.

Det avgjørende er ikke bare hva som skjer i nettet, men hvordan nettselskapet håndterer det som skjer.

Begge vedtakene kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.