Vedtak fra NVE vedrørende tilknytningspunkt og eiergrensesnitt

Kan grensesnittet mellom kraftverk og nett avklares etter at nettselskapet har fått konsesjon?

I en sak mellom Statkraft og Linea opprettholdt NVE det konsesjonsgitte tilknytningspunktet, selv om Statkraft mente en annen løsning ville spare selskapet for 18,5 millioner kroner. Vedtaket viser hvordan konsesjonsbehandlingen kan få avgjørende betydning for en senere uenighet om tilknytning, eierskap og teknisk løsning.

NVE traff 10. juli 2026 vedtak i uenigheten om tilknytningspunktet for Langvatn kraftverk i nye Ranosen transformatorstasjon. Statkraft fikk ikke medhold i sitt ønske om et annet grensesnitt. Etter NVEs vurdering forutsatte endringen omgjøring av Lineas anleggskonsesjon fra 7. februar 2024, og vilkårene for dette var ikke oppfylt. Direktoratet foretok derfor ingen ny vurdering av de alternative løsningene.

Uenighet om bryteranlegg og eierskap

Bakgrunnen var behovet for å oppgradere den eksisterende transformatorstasjonen inne i Langvatn kraftverk. Både Statkraft og Linea ønsket en fysisk adskillelse av nett- og produksjonsanleggene. Linea søkte derfor om å bygge en ny transformatorstasjon på egen eiendom ved siden av kraftverket. Konsesjonen omfattet blant annet to 132 kV kabelforbindelser frem til Langvatn. NVE la til grunn at grensesnittet mellom partene skulle ligge ved kabelendene i kraftverket.

Statkraft ønsket i stedet å eie og styre sine to generatoreffektbrytere med tilkobling til 132 kV samleskinnen i Ranosen transformatorstasjon. Selskapet viste til at dette etter deres syn var standard grensesnitt for norsk kraftproduksjon over 10 MW i regional- og transmisjonsnettet. Ifølge Statkraft ønsket Linea ikke at Statkraft skulle kunne styre og ha tilgang til anlegg i den nye stasjonen. Den konsesjonsgitte løsningen medførte ifølge Statkraft at selskapet måtte etablere et ekstra 132 kV bryteranlegg med tre til fire brytere i eller ved kraftverket, i serie med nettselskapets avgangsbrytere.

Uenigheten gjaldt dermed også styring og tilgang til anleggene. Statkraft opplyste samtidig at partene var enige om å bygge inn forsyningssikkerhet slik at feil hos den ene i minst mulig grad skulle påvirke den andre.

Statkraft anslo at den foretrukne løsningen ville gi en kostnadsbesparelse på 18,5 millioner kroner, som hovedsakelig ville tilfalle Statkraft. Beregningen var gjort med forbehold om at selskapet ikke hadde oppdaterte kostnader for Lineas løsning. Linea fastholdt på sin side at den konsesjonsgitte løsningen samlet sett var den beste.

Fra klage til uenighetssak

Statkrafts henvendelse til NVE var datert 20. mai 2025, mer enn ett år etter konsesjonsvedtaket. NVE kom derfor korrekt til at henvendelsen ikke kunne behandles som klage på konsesjonen, jf. forvaltningsloven § 31 tredje ledd. Ettårsgrensen er en yttergrense for å behandle en for sen klage som klagesak. Den ordinære klagefristen er som utgangspunkt tre uker fra underretningen om vedtaket er kommet frem til parten, jf. § 29. Saken illustrerer dermed betydningen av å skille mellom klage på et konsesjonsvedtak og adgangen til å få avgjort en uenighet om tilknytning.

NVE behandlet henvendelsen som en uenighet etter energilovforskriften § 3-4 første ledd, jf. energiloven § 3-4 a. Forskriftsbestemmelsen er gjengitt slik i vedtaket:

«Ved uenighet om alternative nettinvesteringer ved oppfyllelse av en plikt til å tilknytte anlegg for produksjon av elektrisk energi etter energiloven § 3-4 a, kan spørsmålet bringes inn for Norges vassdrags- og energidirektorat til avgjørelse.»

At klagesporet var stengt, innebar altså ikke at NVE unnlot å behandle tilknytningsuenigheten. Spørsmålet ble imidlertid vurdert innenfor en annen rettslig ramme: Den løsningen Statkraft ønsket, ville etter NVEs syn kreve at den allerede gitte konsesjonen ble endret. Uenighetsadgangen ga derfor ikke grunnlag for å se bort fra vilkårene for omgjøring.

En annen løsning forutsatte omgjøring

NVE knyttet avgjørelsen etter energilovforskriften § 3-4 til omgjøringsadgangen i energiloven § 10-4. Direktoratet uttrykker sammenhengen slik på side 3:

«Tilknytningspunktet som Statkraft ønsker i denne saken, vil innebære at konsesjonsvedtaket av 7. februar 2024 må omgjøres etter energiloven § 10-4. Hvorvidt vilkårene for omgjøring etter energiloven § 10-4 er oppfylt, vil derfor være av betydning for NVEs avgjørelse etter energilovforskriften § 3-4 første ledd.»

Energiloven § 10-4 lyder slik:

«I særlige tilfeller kan tillatelser endres av hensyn til allmenne eller private interesser. Det skal tas hensyn til kostnadene en endring vil påføre konsesjonæren, og de fordelene og ulempene endringen for øvrig vil medføre.»

Bestemmelsen åpner for endring av hensyn til både allmenne og private interesser, men oppstiller samtidig en terskel gjennom krav om at det må foreligge “særlige tilfeller”. En endring skal dessuten vurderes i lys av kostnadene for konsesjonæren og øvrige fordeler og ulemper. For Statkraft var det derfor ikke tilstrekkelig å fremme en alternativ løsning som selskapet mente var mer rasjonell; det måtte også foreligge grunnlag for å endre konsesjonen.

NVE la vekt på at Statkraft verken hadde uttalt seg til konsesjonssøknaden eller påklaget konsesjonsvedtaket. Søknaden hadde også inneholdt opplysninger om forutgående dialog mellom partene, og NVE hadde lagt til grunn at de var enige om teknisk løsning og grensesnitt. I uenighetsvedtaket uttaler NVE at Statkraft «burde ha forstått hva dette innebar når det gjelder eiergrensesnitt.»

Direktoratet viste særlig til at konsesjonen omfattet to jordkabelsett mellom Ranosen og Langvatn. NVE trakk følgende slutning om eiergrensesnittet på side 3:

«Dette tilsier at eierskapet til de to bryterfeltene i Ranosen transformatorstasjon vil tilhøre Linea, og grensesnittet mellom partene blir mellom jordkablene og egne bryterfelt i Langvatn.»

Det er altså NVEs tolkning av konsesjonens anleggsbeskrivelse som her knytter kabelforbindelsene til eierskapet til bryterfeltene og plasseringen av grensesnittet. Etter denne tolkningen ville løsningen Statkraft ønsket, gå utenfor den eksisterende konsesjonen.

Prosjektering og bestillinger fikk betydning

Stasjonen, kabelanlegget og nødvendige endringer i mastepunkter var ferdig prosjektert, detaljplanen var utarbeidet, og 132 kV-anlegget var bestilt fra Siemens, alt med utgangspunkt i konsesjonen. Det var også inngått kontrakter om anlegg til stasjonen. En endret løsning kunne gjøre det nødvendig å vurdere prosjektering og leverandørbestillinger på nytt, med usikkerhet for fremdrift, kontraktsavklaringer og koordinering.

På bakgrunn av disse opplysningene uttalte NVE:

«NVE legger til grunn at Linea langt på vei har tilpasset seg vedtaket av 7. februar 2024.»

Dette fikk betydning selv om byggingen etter den opplyste planen først skulle starte i 2027, forutsatt godkjent detaljplan, med spenningssetting i 2029. Vedtaket viser at innrettelseshensynet kan få vesentlig vekt allerede i prosjekterings- og innkjøpsfasen.

Ingen ny vurdering av hvilken løsning som var best

NVE hadde under saksbehandlingen bedt begge parter om å redegjøre for fordeler og ulemper ved den konsesjonsgitte og alternative løsninger. Direktoratet innhentet også opplysninger om Lineas innrettelse. I den endelige begrunnelsen var det likevel omgjøringsspørsmålet som ble avgjørende. NVE uttalte på side 3:

«NVE kan ikke se at klagen fra Statkraft inneholder ny informasjon som tilsier at det foreligger et særlig tilfelle for omgjøring av konsesjonsvedtaket, slik energiloven krever for omgjøring av tillatelser.»

NVE viste videre til Statkrafts muligheter til å fremme innvendinger under konsesjonsbehandlingen, og uttalte på side 4:

«Det ble ikke på noe tidspunkt foreslått noen annen løsning, og NVE ga derfor konsesjon til det som på vedtakstidspunktet ble ansett som samfunnsmessig rasjonelt etter energiloven. Vi foretar ikke nå en ny vurdering av alternative løsninger.»

Dette avgrenser vedtakets rekkevidde. Avgjørelsen innebærer ikke at NVE etter en ny sammenligning fant Lineas løsning bedre enn Statkrafts, eller at den anførte besparelsen på 18,5 millioner kroner ble avkreftet. Det avgjørende var at NVE ikke fant grunnlag for å omgjøre konsesjonen. Vedtaket etablerer heller ingen generell regel om hvor grensesnittet mellom et nettselskap og en kraftprodusent skal ligge.

Vår vurdering

Vedtaket illustrerer at den konsesjonsrettslige og den avtalemessige avklaringen av et prosjekt bør følges opp parallelt. Statkraft viste til en praksis der hovedaktøren søker konsesjon, mens partene senere justerer grensesnitt og overfører anleggsdeler. Dette er Statkrafts beskrivelse av praksis, og ikke en generell adgang NVE bekrefter i vedtaket. Saken viser risikoen ved å basere seg på at dette vil la seg løse i ettertid når partene ikke er enige. En forventning om senere forhandlinger sikrer ikke i seg selv det nødvendige handlingsrommet overfor konsesjonsmyndigheten.

For kraftprodusenter er lærdommen å undersøke hva nettselskapets konsesjonssøknad faktisk forutsetter om tilknytningspunkt, eierskap til kabler og bryterfelt, styring og tilgang til anleggene. Dersom løsningen medfører ekstra investeringer eller avviker fra det produsenten mener er avtalt, bør innsigelsene og et konkret alternativ fremmes under høringen. Hvis konsesjonen likevel gis med et uønsket grensesnitt, må behovet for klage vurderes innen klagefristen. Pågående dialog mellom partene bør ikke bli en grunn til å la fristen løpe ut.

For nettselskaper understreker saken betydningen av at søknaden beskriver grensesnittet tydelig, og at eventuell uenighet med produsenten kommer frem. Det bør dokumenteres hva partene er enige om, hva som fortsatt er uavklart, og hvilke konsekvenser løsningen har for begge parters anlegg. At NVE her la til grunn enighet under konsesjonsbehandlingen, bør ikke leses som en generell regel om at manglende høringsuttalelse innebærer avtalemessig aksept. Etter at konsesjonen er gitt, kan dokumentasjon av prosjektering, bestillinger og kontraktsforpliktelser få betydning ved et senere krav om endring.

Samtidig bør NVEs begrunnelse leses konkret. Ordlyden i energiloven § 10-4 oppstiller ikke ny informasjon som et selvstendig, uttrykkelig vilkår for omgjøring. Bestemmelsen krever en vurdering av om det foreligger et særlig tilfelle, og av kostnader, fordeler og ulemper. NVEs vektlegging av manglende nye opplysninger må her ses sammen med konsesjonens innhold, Statkrafts tidligere muligheter til å fremme innsigelser og Lineas innrettelse. Vedtaket gir derfor ikke grunnlag for å avskjære enhver senere diskusjon om et konsesjonsgitt grensesnitt.

Der partene ønsker å holde flere løsninger åpne, bør dette avklares med NVE under konsesjonsbehandlingen og håndteres uttrykkelig i søknaden og avtalene. En avtale om å diskutere grensesnittet senere gir ikke i seg selv adgang til å gjennomføre en løsning som krever konsesjonsendring.

Vedtaket kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.