Kraftverk med lite strømuttak måtte betale samme fastledd som øvrige høyspentkunder

Et kraftverk som årlig matet inn rundt 4,5 millioner kWh, måtte betale et månedlig fastledd på 1 000 kroner for et uttak på bare 12 000 kWh. Energiklagenemndas avgjørelse gir praktisk veiledning om tariffering av kraftprodusenters uttak og om nettselskapenes adgang til å benytte samme fastledd for kunder med ulikt forbruk.

Energiklagenemnda opprettholdt 18. august 2026 RMEs vedtak i en tariffsak mellom Virak Kraft Produksjon AS og Glitre Nett AS. Kraftprodusenten fikk verken medhold i at uttaket falt utenfor de ordinære uttaksreglene, at fastleddet var urimelig, eller at energileddet for uttak var forskriftsstridig.

Virak Kraft var tilknyttet Glitres distribusjonsnett på 22 kV. Tilknytningen ble hovedsakelig brukt til innmating av kraftproduksjon, mens det årlige uttaket var rundt 12 000 kWh. Produsenten viste til at uttaket var en naturlig følge av tomgangstap i transformatoren når kraftverket sto. Virak Kraft bekostet selv nedtransformeringen til lavspent og opplyste at selskapet allerede betalte rundt 84 000 kroner årlig i fastledd for innmating.

Fra 1. april 2024 innførte Glitre en felles effektbasert uttakstariff for høyspentkundene, uavhengig av årsforbruk. Tariffen besto av fastledd, energiledd og effektledd. For Virak Kraft innebar omleggingen at det månedlige fastleddet for uttak økte fra 156 til 1 000 kroner. Produsenten mente kostnaden ikke sto i rimelig forhold til nettselskapets kostnader ved det beskjedne uttaket.

Nemnda tok først stilling til om uttaket skulle tarifferes etter kapittel 14 i forskrift for omsetningskonsesjonærer, som gjelder praktisk utforming av tariffer for ordinære uttak. Virak Kraft mente tilknytningens hovedformål og sammenhengen med produksjonen tilsa en annen behandling. Nemnda presiserte imidlertid at reglene også omfatter målepunkter hvor uttaket er mindre enn innmatingen. I avsnitt 49 uttales det:

«Det sentrale er om nettkunden har et uttak fra distribusjonsnettet.»

Kraftprodusentens uttak måtte dermed tarifferes etter kapittel 14, selv om produksjonen var langt større enn forbruket. For nettselskapene er dette en nyttig avklaring ved tariffering av tilknytninger som brukes til både innmating og uttak.

Deretter vurderte nemnda betydningen av spenningsnivået. Etter § 14-2 skal det utarbeides separate tariffer for høyspent og lavspent uttak. Nemnda la til grunn at spenningsnivået i kundens tilknytningspunkt avgjør hvilken tariffstruktur som skal anvendes. Dette ble sett i sammenheng med prinsippet i § 13-1 bokstav a om at tariffene skal refereres til tilknytningspunktene.

Virak Krafts begrensede uttak og egen nedtransformering ga derfor ikke grunnlag for å kreve lavspenttariff. Tilknytningen til nettselskapets nett var på høyspentnivå. Forskriftens grense på 100 000 kWh for bruk av effektledd gjelder næringskunder med lavspentuttak og ga heller ikke Virak Kraft noe vern mot en effektbasert høyspenttariff.

Spørsmålet om fastleddets størrelse hadde en annen side. Etter § 14-2 tredje ledd skal fastleddet sikre at kunden dekker en rimelig andel av de faste kostnadene i nettet. Utgangspunktet er at fastleddet skal differensieres etter kundens etterspørsel etter effekt, men bestemmelsen fastsetter samtidig:

«Ved bruk av effektledd trenger ikke fastleddet differensieres.»

Glitre benyttet et effektledd, og nemnda aksepterte derfor at fastleddet var likt for høyspentkundene uavhengig av forbruksnivå. Nemnda fant også at tariffutformingen bygget på objektive og kontrollerbare kriterier som reflekterte kostnadsstrukturen i nettet.

Avgjørelsen viser samtidig at adgangen til å benytte et likt fastledd må vurderes sammen med kravet til rimelig kostnadsfordeling. I avsnitt 52 uttaler nemnda:

«En naturlig språklig forståelse av ‘rimelig andel’ av kostnadene i nettet tilsier at det må gjøres en konkret vurdering av om utformingen av fastleddet får urimelige utslag for enkeltkunder eller kundegrupper.»

Etter vår vurdering er dette en sentral presisering. Nettselskapene kan benytte standardiserte tariffgrupper, men bør ved innsigelser kunne forklare hvordan tariffutformingen ivaretar kravet til en rimelig andel av de faste kostnadene. Nemndas formulering omfatter uttrykkelig utslag for både enkeltkunder og kundegrupper.

I den konkrete vurderingen så nemnda fastledd, energiledd og effektledd i sammenheng. Hvert tariffledd skal i utgangspunktet utformes i tråd med prinsippet om kostnadsreflekterende tariffer, samtidig som leddene kan vurderes samlet. Nemnda la blant annet vekt på at effektleddet ble beregnet etter kundens høyeste forbrukstime per måned, slik at kunden kunne påvirke kostnadene ved å jevne ut effekttoppene. Den samlede vurderingen førte til at fastleddet ble ansett å oppfylle kravet til rimelig kostnadsfordeling.

Virak Kraft fikk heller ikke medhold i innsigelsen mot å betale positive energiledd for både innmating og uttak. Nemnda viste til at energileddet for uttak i distribusjonsnettet skal dekke marginale tapskostnader, men også kan dekke en andel av nettselskapets øvrige kostnader. At produsenten måtte betale energiledd i begge retninger, var derfor ikke i seg selv forskriftsstridig.

Nemnda bemerket at RME i ekstraordinære situasjoner kan gi dispensasjon etter § 18-2. Det ble ikke gitt noen dispensasjon i saken. Henvisningen gir dermed ikke grunnlag for å behandle kraftprodusenter med beskjedent uttak som generelt unntatt fra uttaksreglene.

For nettselskapene gir avgjørelsen støtte for å tariffere kraftprodusenters uttak etter spenningsnivået i tilknytningspunktet og benytte et felles fastledd når tariffen også inneholder effektledd. Ved utforming og begrunnelse av tariffene bør selskapene samtidig kunne vise hvordan kundeinndelingen og samspillet mellom tariffleddene ivaretar kravene til objektivitet, kostnadsrefleksjon og rimelig kostnadsfordeling. Dette vil også gi et bedre grunnlag for å håndtere innsigelser fra kunder som opplever at en standardisert tariff slår særlig ugunstig ut for dem.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.