Ny dom – skillet mellom funksjonskrav og spesifikke krav til utførelsen

I en nylig avsagt dom fra Eidsiva lagmannsrett har lagmannsretten kommet med nyttige avklaringer knyttet til tolkningen av totalentreprisekontrakter og til spørsmålet om det er avtalt spesifikke krav til utførelsen eller funksjonskrav.

I det aktuelle prosjektet skulle entreprenøren blant annet oppføre et tilbygg til kommunehuset i Nannestad kommune. Spørsmålet i saken var om kontrakten stilte spesifikke krav til masseutskiftningens dybde (3 meter), eller om kontrakten kun krevde at masseutskiftningen skulle forhindre setninger. Bakgrunnen for spørsmålet var at det, etter kontraktsinngåelsen, viste seg kun å være nødvendig med masseutskiftning ned til 1,6 meter. Dersom det kun gjaldt et funksjonskrav, ville denne besparelsen tilfalle entreprenøren, mens besparelsen i motsatt fall ville tilhøre byggherren.

Lagmannsretten påpekte innledningsvis, som vi har nevnt i en rekke forskjellige nyhetsbrev og Rett på Nett, at avtaler mellom næringsdrivende skal tolkes objektivt, og at dette særlig gjelder for entreprisekontrakter. Det ble også påpekt at det er nødvendig å se samtlige kontraktsdokumenter i sammenheng. Lagmannsretten viste også til at det var nødvendig å se hen til at saken gjaldt tolkning av en totalentreprisekontrakt, hvor entreprenøren har ansvar for både prosjektering og utførelse. Etter NS 8407 pkt. 14.6 fremgår det at entreprenøren da har «rett til å velge hva slags materiale, utførelse og løsning han vil oppfylle kontrakten med». Det sagt, har byggherren valgt en spesifikk løsning, er entreprenøren bundet av den, jf. pkt. 14.1.

Etter en konkret tolkning av kontraktsdokumentene, kom lagmannsretten til at det var avtalt et funksjonskrav. Selv om det i geoteknisk notat fremgikk at: «For å redusere setninger må bygget fundamenteres med helstøpt bunnplate eller store stripefundamenter og 3 m dyp masseutskiftning med lette masser», så fulgte det også av kontraktsdokumentene at entreprenøren måtte «utføre egne setningsberegninger» og «prosjektere fundamentering slik at det ikke oppstår for store og skadelige setninger eller setningsforskjell under bygget». Mot denne bakgrunn mente lagmannsretten at:

«Entreprenøren kunne med andre ord ikke bygge på byggherrens opplysninger og beregninger, men var forpliktet til å foreta selvstendige vurderinger. Lagmannsretten er derfor enig med tingrettens karakteristikk av kommunens prosjektering som en ‘foreløpig prosjektering’.»

Lagmannsretten fant at dette også samsvarte best med den løsning som fulgte av at byggherren hadde valgt å benytte seg av NS 8407. Lagmannsretten konkluderte dermed med at:

«en objektiv tolkning av kontrakten innebærer at det er stilt et krav til massenes funksjon – å hindre setninger – ikke at det gjelder et minimumskrav om 3 meter masseutskiftning»

Dommen gir en nyttig påminnelse om viktigheten for byggherren av å skille mellom spesifikke krav og funksjonskrav ved utformingen av entreprisekontrakter. Byggherrer, inkludert nettselskaper, bør være tydelig på om man mener å pålegge entreprenøren spesifikke krav til utførelsen, og ikke funksjonskrav. Det gjelder særlig i totalentrepriseprosjekter.