KOFA om krav til økonomisk og finansiell stilling
Det er ikke uvanlig å stille kvalifikasjonskrav knyttet til leverandørenes økonomisk og finansiell kapasitet. KOFA har nylig avsagt en avgjørelse som illustrerer oppdragsgivers handlingsrom i disse tilfellene.
I den aktuelle saken (KOFA-2025/198), som gjaldt en rammeavtale for håndverkertjenester, hadde oppdragsgiver stilt krav om at “Leverandør må ha tilfredsstillende økonomisk kapasitet til å gjennomføre denne kontrakten”. Som dokumentasjonskrav var det stilt krav om “Kredittvurdering som baserer seg på siste kjente regnskapstall. Ratingen skal være utført av kredittopplysningsvirksomhet som har konsesjon til å drive slik virksomhet […]”
En leverandør ble avist fra konkurransen på bakgrunn av manglende oppfyllelse av kvalifikasjonskravet. Leverandøren var et forholdsvis nyetablert foretak, og kredittvurderingen inneholdt derfor begrenset informasjon om leverandørens økonomi. Leverandørene hadde imidlertid sendt inn resultatregnskapet for 2024, og mente at dette dokumenterte at selskapet hadde tilstrekkelig økonomisk kapasitet til å gjennomføre kontrakten. Leverandøren påklaget derfor avvisningsbeslutningen. Klagen ble ikke tatt til følge av oppdragsgiver, og leverandøren valgte deretter å sende en klage til KOFA.
Sekretariatet i KOFA tok utgangspunkt i at ordlyden i kravet (“Leverandør må ha tilfredsstillende økonomisk kapasitet til å gjennomføre denne kontrakten” tilsier at leverandørene må ha god nok økonomi til å gjennomføre kontraktens omfang. Hvorvidt kravet oppfylt berodde derfor i følge KOFA på en helhetsvurdering av leverandørenes økonomiske stilling, sett opp mot rammeavtalens verdi og størrelse.
Sekretariatet bemerket videre at oppdragsgiver har en skjønnsfrihet både ved fastsettelsen av kvalifikasjonskravene og ved vurderingen av den enkelte leverandør. Dette følger blant annet av Høysteretts avgjørelse i HR-2022-1964-A (Flage Maskin). Det vil si at sekretariatet kun hadde mulighet til å prøve om oppdragsgivers skjønnsutøvelse var usaklig eller vilkårlig, basert på feilaktig faktum eller i strid med de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 4.
Rammeavtalen skulle i dette tilfellet vare i maksimalt fire år med en årlig estimert omsetning på NOK 8-10 millioner ekskl. mva. Kvalifikasjonskravets utforming tilsa ifølge KOFA at omsetningen til leverandørene i det minste må nærme seg beløpsmessig til verdien på rammeavtalen. Av regnskapet til leverandøren fremgikk det at selskapet hadde en gjennomsnittlig månedlig omsetning som tilsvarte omtrent halvparten av rammeavtalens estimerte omsetning. Spørsmålet var om dette skal kunne anses som “tilfredsstillende” økonomisk kapasitet til å “gjennomføre denne kontrakten”.
Sekretariatet i KOFA presiserte i denne sammenheng at ordet “tilfredsstillende” tilsa at oppdragsgiver har et visst handlingsrom eller skjønn med hensyn til hva som skal utgjøre den nedre grensen for å kunne oppfylle kravet om å ha god nok finansiell og økonomisk kapasitet til å gjennomføre kontrakten. Oppdragsgiver hadde begrunnet avvisningen med at en den årlige estimerte omsetningen under rammeavtalen på 10 000 000 kr ekskl. mva. tilsvarte i gjennomsnitt over 800 000 kr ekskl. mva. per måned. Dette var mer enn dobbelt så høy omsetning som klager kunne vise til. Oppdragsgiver la derfor til grunn at klager ikke hadde godtgjort at de hadde tilstrekkelig likviditet til å håndtere reklamasjoner, utlegg for materiell, sikkerhetsstillelse m.m.
Sekretariatet i KOFA fant det klart at oppdragsgivers vurdering av klagers økonomi i dette tilfellet var saklig, den ble ikke vurdert til å være vilkårlig og det var heller ikke påpekt forhold som tilsa at vurderingen var i strid med kravene i anskaffelsesloven § 4. KOFA hadde som følge av dette ingen rettslige innvendinger til i oppdragsgiver kvalifikasjonsvurdering.