Dekning av utgifter til skjønnsmedlemmer
I skjønnssaker, typisk ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med erverv av rettigheter til etablering av nettanlegg over annen manns grunn, er nettselskaper i kraft av å være saksøker pålagt å dekke utgifter til skjønnsmedlemmer. I dette nyhetsbrevet skal vi se nærmere på denne dekningsplikten.
Nærmere om skjønnsmedlemmer
Skjønnsmedlemmer inngår som del av skjønnsrettens sammensetning. Dette følger av skjønnsprosessloven[1] § 11, som slår fast at skjønnsretten som hovedregel skal settes med én fagdommer (jurist) og fire skjønnsmedlemmer (lekdommere). Videre følger det av skjønnsprosessloven § 12 andre ledd at skjønnsmedlemmer i den enkelte skjønnssak skal velges med utgangspunkt i hvilken kompetanse skjønnssaken krever. Bakgrunnen for dette er at skjønnsmedlemmenes bidrag særlig er deres fagkyndige ekspertise på det eller de forhold skjønnstemaet gjelder. Dette er avgjørende for å få et mest mulig riktig resultat i skjønnssaker – som gjerne utpreger seg med vurderinger som krever utøvelse av skjønn.
Loven åpner videre for at skjønnsretten kan settes med færre (to) eller flere (seks) skjønnsmedlemmer på nærmere vilkår fastsatt i skjønnsprosessloven § 11 første ledd. I praksis settes gjerne skjønnssaker som gjelder grunnerverv til nettanlegg med to skjønnsmedlemmer.
Valg av skjønnsmedlemmer skjer etter innspill fra partene med utgangspunkt i fylkesvise skjønnsmedlemsutvalg. Skjønnsmedlemmer oppnevnes av fagdommeren, jf. skjønnsprosessloven §§ 12 første ledd og 14 første ledd.
Hvilke utgifter til skjønnsmedlemmer plikter nettselskaper som saksøker i en skjønnssak å dekke?
Rettslig grunnlag for å pålegge nettselskaper som saksøker å betale utgifter til skjønnsmedlemmer følger av rettsgebyrloven[2] § 2 andre ledd første punktum.
Alminnelige regler om godtgjørelse til skjønnsmedlemmer følger videre av rettsgebyrforskriften[3] § 1-2, som fastsetter at skjønnsmedlemmer godtgjøres med NOK 1 000 for hver dag som går med til møte på rettsstedet i saken. Videre kan det gis godtgjørelse for "nødvendig tjenestegjøring ut over rettsdagene", slik som nødvendige forberedelser til saken og domskonferansen. Det er fagdommeren i den enkelte sak som fastsetter skjønnsmedlemmenes krav på godtgjørelse.
Etter rettsgebyrforskriften § 1-4 kan skjønnsmedlemmene, i stedet for godtgjørelse etter standardsatsene i rettsgebyrforskriften § 1-2, gis dekning for tapt arbeidsfortjeneste for de dager tjenestegodtgjøringen har vart, herunder reisetid. Tapt arbeidsfortjeneste kommer i så tilfelle i stedet for – og ikke i tillegg til – godtgjørelsen etter rettsgebyrforskriften § 1-2.
En forutsetning for å tilkjenne skjønnsmedlemmene godtgjøring for tapt arbeidsfortjeneste, er at skjønnsmedlemmene kan "legitimere" (dokumentere) et slikt tap.
For ansatte som blir trukket i lønn, gjøres dette ved at det fremlegges en bekreftelse fra arbeidsgiver. For skjønnsmedlemmer som er selvstendig næringsdrivende kan det imidlertid by på problemer å dokumentere tapt arbeidsfortjeneste. Typisk for disse er at de gjerne arbeider på heltid eller deltid med takster, verdivurderinger og lignende oppdrag hvor de benytter en fast timepris. Da må fagdommeren som hovedregel kunne benytte denne timeprisen som grunnlag for å fastsette tapt arbeidsfortjeneste.[4]
Etter rettsgebyrforskriften § 1-4 andre ledd andre punktum kan likevel kravet til legitimasjon lempes dersom særlige grunner tilsier det og tapet sannsynliggjøres på annen måte.
Det er videre viktig å merke seg at retten etter rettsgebyrforskriften § 1-4 kun kan tilkjenne dekning av tapt arbeidsfortjeneste i stedet for å benytte standardsatsene i rettsgebyrforskriften § 1-2 "i den utstrekning det finnes rimelig". Hva som vurderes som "rimelig" må vurderes med utgangspunkt i forholdene i den konkrete sak. For den nærmere vurderingen vil typisk behovet for ekspertisen til skjønnsmedlemmet som krever dekket tapt arbeidsfortjeneste være relevant å se hen til. Rettens fastsettelse av godtgjørelse til skjønnsmedlemmer kan videre ankes.
I praksis opplever vi store avvik i hvilke utgifter skjønnsmedlemmene krever dekket. Noen får godtgjørelse etter standardsatsene, mens andre krever tapt arbeidsfortjeneste dekket med høye timesatser. Vi fører løpende skjønnssaker for flere av landets nettselskaper, og er bevisst på disse forhold i de sakene vi yter bistand, herunder ved å begrense antall skjønnsmedlemmer der dette vurderes som fornuftig.
[1] LOV-1917-06-01-1
[2] LOV-1982-12-17-86
[3] FOR-1983-02-15-86
[4] Dette er slått fast i Rt-2006-1443.