Siste ord sagt i Bane NOR-saken: Hva betyr dette for nettselskapenes sikring av høyspenningsanlegg?
Norske domstoler har gitt sitt endelige svar i Bane NOR-saken, og svaret er ikke nådig: Bane NOR dømmes i tråd med den alvorlige tiltalen for manglende sikring av høyspentanlegg og brudd på straffeloven. Den endelige dommen, som opprettholder boten på 10 000 000 kr mot Bane NOR, falt tidligere denne uken. I dette nyhetsbrevet ser vi nærmere på hvilken betydning dommen har for nettselskapenes sikring av høyspenningsanlegg
Hva var det nå Bane NOR-saken gjaldt igjen, er det nok mange som spør seg. La oss derfor først kort rekapitulere litt: En ungdom døde og to ble alvorlig skadet som følge av klatring ved en høyspent kontaktledning som var spenningssatt med 15 kV. Ulykken skjedde da ungdommene tok seg inn på Filipstad driftsbanegård i Oslo og klatret på et tog som var hensatt under kontaktledningen.
Bane NOR ble i lagmannsretten idømt straff, i form av bot på 10 000 000 kr, for overtredelse av regler om manglende sikring og for alvorlige overtredelser av straffeloven (uaktsom forvoldelse av død og betydelig skade på kropp og helse). Vi tok for oss lagmannsrettens dom i vårt nyhetsbrev 17. september 2021.
Høyesterett hadde ingen innvendinger mot resultatet lagmannsretten kom til, men har i den rykende ferske dommen kommet med supplerende uttalelser med overføringsverdi til nettselskapenes arbeid med å sikre høyspenningsanlegg.[1] Vi ser først litt nærmere på hva det var Høyesterett egentlig sa, og deretter på betydningen for nettselskapene.
Hva var det Høyesterett egentlig sa?
Et av hovedspørsmålene i saken var om Bane NOR hadde overtrådt de regler som stiller krav til sikring av jernbanevirksomhet. Konkret gjaldt dette et hovedprinsipp i jernbaneloven om at «virksomheten skal drives sikkert»[2] og et forskriftskrav om at det skal være «barrierer som reduserer sannsynligheten for at feil-, fare og ulykkessituasjoner utvikler seg»[3].
Disse reglene sier ikke uttrykkelig noe om hvor sikkert virksomheten skal drives, eller hvor mye sannsynligheten må reduseres. Høyesterett presiserte dette til at risikonivået måtte være akseptabelt.
Når det skulle tas stilling til om risikoen var på et akseptabelt nivå, foretok Høyesterett, i likhet med lagmannsretten, en bred og samlet vurdering. Det ble blant annet fremhevet at gjerdesikringen var vesentlig lavere mot en ungdomsklubb i området, at det var et stort hull i gjerdet som ungdom kunne klatre gjennom, at togene var lette å klatre på (tross klatrevern), og at det ikke var noen systematikk for å oppgradere områdesikringen etter gjentakende klipping av gjerde og ferdsel inne på området. Høyesterett så også disse forholdene opp mot en overordnet kost-nyttevurdering.
Høyesteretts uttalelser viser at summen av risikofaktorer og risikoreduserende tiltak naturligvis står sentralt i vurderingen, men at dette ikke er det eneste som vektlegges. Det ble også sett hen til i hvilken utstrekning risikoen var kjent for Bane NOR og hvilke andre tiltak/barrierer som var tilgjengelige.
Selv om kost-nyttebetraktninger i prinsippet synes å ha vært relevante, fikk de ikke avgjørende betydning. Med tanke på tiltak for å hindre tap av menneskeliv/alvorlig personskade, uttalte Høyesterett at det «om nødvendig må aksepteres betydelige kostnader» for at risikonivået skal være akseptabelt. Eksempelvis la Høyesterett til grunn at det å betale 3 MNOK for et skiltet og klippsikkert gjerde, i stedet for 2,2 MNOK for et vanlig gjerde, i denne sammenhengen var relativt beskjedne kostnader.
Heller ikke det forhold at allmennheten har et ansvar for å respektere etablerte barrierer, synes å ha fått nevneverdig betydning i vurderingen. Dette har antakeligvis sammenheng med at det likefullt forelå en reell risiko fordi barrierene var enkle å forsere; gjerdet var lavt ved ungdomsklubben, det var et stort hull i det og togene var, tross klatresikring, fortsatt klatrevennlige.
Endelig fastslo også Høyesterett at foretaksstraff kan ilegges selv om feilen ikke kan knyttes til noen enkeltperson i foretaket (anonym feil) og selv om det ikke er én enkelt person, men et samvirke mellom flere personer, som har forårsaket feilen (kumulativ feil).
Nettselskapenes sikring av høyspenningsanlegg
Saken gir først og fremst veiledning for nettselskapenes sikring av andre høyspentanlegg enn linjer og kabler, eksempelvis transformatorstasjoner og koblingsanlegg. I vårt tidligere nevnte nyhetsbrevet gjennomgikk vi sentrale reguleringer, samt ga konkrete råd, som fortsatt er aktuelle.
Vi kan særlig merke oss hovedprinsippet i el-tilsynsloven § 2 om at elektriske anlegg skal «prosjekteres, utføres, drives, vedlikeholdes og kontrolleres slik at de ikke frembyr fare for liv, helse og materielle verdier». Prinsippet har klare likhetstrekk med jernbanelovens hovedprinsipp om sikker drift.
Forskrift om elektriske forsyningsanlegg (FEF) har – tilsvarende som i regelverket for jernbanevirksomhet – en rekke bestemmelser som presiserer innholdet i dette hovedprinsippet. For høyspenningsanlegg kan det blant annet nevnes at det stilles krav om at installasjoner skal være «sikre» for personell, allmennhet og omgivelser, og at drift skal kunne utføres på en «sikker måte».[4]
Bestemmelsene presiserer ikke uttrykkelig hvor sikre installasjonene og driften må være, og dermed hvor store/små risikoer som tillattes. Gode grunner taler for at det også her bør gjelde et veiledende kriterium om at risikonivået må være akseptabelt.
Dette innebærer at nettselskapene plikter å foreta risikovurderinger for å kartlegge risiko i og i tilknytning til de elektriske anleggene. Videre må selve risikovurderingene og hvordan disse ligger til grunn for valg av løsninger dokumenteres.[5]
Høyesteretts mer konkrete tilnærming til risikovurderingene vil også kunne ha overføringsverdi. Det er naturlig å legge til grunn at risikofaktorer og risikoreduserende tiltak står sentralt i vurderingene av hva som er et akseptabelt sikkerhets-/risikonivå, men at vurderingene også må foretas bredere enn dette. Eksempler på andre momenter kan være i hvilken grad nettselskapet er kjent med risikoer og hvilke tiltak som er tilgjengelige.
Når det dreier seg om tiltak for å hindre tap av menneskeliv/alvorlig personskade, hvilket ofte vil være tilfelle ved høyspenningsanlegg, tilsier også dommen at det om nødvendig må aksepteres betydelige kostnader for at risikonivået skal være akseptabelt. At allmennheten har et ansvar for å respektere etablerte barrierer, som inngjerding og skilting, vil trolig ikke innebære at man går fri dersom barrierene er enkle å forsere.
Vi tillater oss å avslutte med et sitat fra vårt tidligere nyhetsbrev, som er treffende også i etterkant av at Høyesterett har sagt siste ord i saken[6]:
«Slik sett mener vi i SVW at dommen fungerer som en skikkelig påminnelse for viktigheten av at alle nettanlegg til enhver tid i størst mulig grad har et oppdatert og gjennomarbeidet sikkerhetsarbeid, også opp mot dokumenterbare instrukser og rutiner, som sikrer både avskjerming mot adkomst, i tillegg til konkret sikring inne på anleggsområdene.»
[1] Jernbaneloven § 6 andre ledd.
[2] Høyesteretts dom er i sin helhet tilgjengelig her.
[3] Sikkerhetsstyringsforskriften § 2-3 andre ledd (opphevet 01.06.2022).
[4] FEF §§ 4-5 og 4-9. Det stilles også en rekke mer spesifikke krav.
[5] FEF § 2-2.
[6] Det kan ikke utelukkes at spørsmålet om det kan ilegges foretaksstraff for såkalte anonyme og kumulative feil, vil bli brakt inn for prøving i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og at siste ordet dermed likevel ikke er sagt. Dette spørsmålet har imidlertid ikke vært tema i dette nyhetsbrevet.