Avsavnstap – hva er det, og hvordan beregnes det?
I tilfeller hvor nettselskaper (ekspropriant) tiltrer en eiendom i henhold til avtale eller vedtak om forhåndstiltredelse, men erstatningen først utmåles ved skjønn på et senere tidspunkt, vil grunneier (ekspropriat) lide et såkalt avsavnstap. Dette vil vi redegjøre nærmere for i det følgende.
Hva er et avsavnstap?
Avsavnstap aktualiseres hvor ekspropriaten får utbetalt erstatningen på et senere tidspunkt enn tiltredelsestidspunktet. Det vil si at avsavnstap ikke tematiseres i tilfeller hvor en eiendom ikke er tiltrådt før skjønn avholdes.
Det er således kun i tilfeller hvor eksproprianten tiltrer en eiendom før skjønn avholdes at avsavnstap kommer på tale. Et typisk eksempel er tiltredelse etter avtale eller vedtak om forhåndstiltredelse etter oreigningslova[1] § 25.
I slike tilfeller har ekspropriaten, i tillegg til krav på erstatning for tap som følge av selve inngrepet, også krav på erstatning som følge av at erstatningen blir utbetalt "på eit seinare tidspunkt enn overtakinga". Dette følger av vederlagsloven[2] § 10 tredje punktum.
Avsavnstapet er med andre et rentetap som følge av at ekspropriaten ikke får utbetalt erstatningsbeløpet på samme tid som vedkommende avsto eiendommen.
Hvordan beregnes avsavnstapet?
Tapsperioden løper fra "overtaking", jf. vederlagsloven § 10 tredje punktum, og frem til grunneieren får "erstatningsbeløpet til disposisjon", jf. dom fra Høyesterett inntatt i Rt. 1970 s. 192.
Hva som regnes som overtakelsestidspunktet må vurderes konkret. Normalt vil dette være det tidspunktet eksproprianten tar i bruk det som er blitt ekspropriert. I praksis vil det være når nettselskapet fysisk begynner å etablere de aktuelle nettanleggene.
Avsavnsrenten skal som nevnt ovenfor reflektere ekspropriatens rentetap i tapsperioden. Høyesteretts uttaler følgende i Rt. 1984 s. 476:
"Et trekk i dagens samfunn er at folk i alminnelighet trenger kapital til anskaffelse av bolig, motorvogn og bruksgjenstander i hjemmet, med lang levetid og av betydelig verdi. Kapitalen skaffes dels ved oppsparing, dels ved låneopptak. Banker og andre institusjoner har utviklet mønstre for sparing og kredittgivning, hvoretter det er nær sammenheng mellom oppsparing og lånemuligheter. Utviklingen innebærer at det er ganske vanlig at folk på en og samme tid både er i en sparesituasjon og i en lånesituasjon, og at en oppsparingsperiode avløses av en låne- og tilbakebetalingsperiode og omvendt. Dette betyr at både bankenes innskuddsrente og utlånsrente må være sentrale elementer av alminnelig betydning til veiledning for skjønnsretten ved fastsettelsen av avsavnsrenten."
Avsavnsrentens størrelse vil med andre ord flyte i takt med det til enhver tid gjeldende rentenivået i samfunnet, hvorav særlig bankenes innskudds- og utlånsrente vil være styrende.
I nyere skjønnspraksis legges det gjerne til grunn en avsavnsrente på 3 %. I et historisk perspektiv er dette lavt, noe som har sammenheng med at dagens rentenivå i samfunnet er lave sammenlignet med tidligere rentenivåer. Til sammenligning var avsavnsrenten i perioden 1980 til 1990 gjerne på 10–15 %. Dette henger naturlig sammen med at bankenes innskudds- og utlånsrente var betydelig høyere i denne perioden. De siste ti årene har avsavnsrentenivået gjerne vært satt til ca. 3–5 %. Det gjenstår å se i hvilken grad den siste tidens renteøkninger påvirker nivået på avsavnsrenten.
[1] LOV-1959-10-23-3.
[2] LOV-1984-04-06-17.