Viktige avklaringer fra Energiklagenemnda knyttet til anleggsbidrag
21. mars traff Energiklagenemnda en svært prinsipielt viktig avgjørelse i en tvistesak mellom Kystnett AS og Clemens Kraft AS. SVW representerte Kystnett. I denne ukens nyhetsbrev går vi detaljert gjennom dette vedtaket, som også ble omtalt helt kort i Rett på nett forrige uke.
Overordnet gjaldt saksforholdet uenighet om følgende forhold knyttet til krav om anleggsbidrag i nettselskapets regionalnett:
Var det anledning til å kreve anleggsbidrag?
Var kunden i så tilfelle eneste bruker av nettanlegget, med den konsekvens at anleggsbidraget skulle settes lik kostnadsgrunnlaget?
Kom overgangsregelen i kontrollforskriften § 16-12 til anvendelse?
Energiklagenemnda kom frem til følgende konklusjoner og begrunnelser:
Hadde nettselskapet plikt til å kreve inn anleggsbidrag?
Nemnda drøftet inngående hva som skal til for at en investering anses “utløst” av den aktuelle nettkunden.
Fra et overordnet ståsted ble det fremhevet at “hva som er nødvendig for å tilknytte en kunde, må ses i lys av hva som vil være nødvendig for å sikre videre forsvarlig drift av nettet også etter tilknytningen av den aktuelle kunden.”
Med andre ord: Dersom tilknytning av en aktuell kunde medfører at nettet ikke lenger kan driftes forsvarlig uten at det gjennomføres investeringer, så skal investeringen anses “utløst” av kunden.
Dette reiser imidlertid et nytt spørsmål: Hva skal til for at en tilknytning er driftsmessig forsvarlig? Om dette uttalte nemnda at driftsmessig forsvarlig innebærer at “tilknytningen ikke går ut over leveringskvaliteten til eksisterende kunder.” Under den videre drøftelsen ble det videre vist til at FOL må overholdes i underliggende og tilgrensende nett, i tillegg til at overføringsgrensene for komponenter i tilgrensende og overliggende ikke må overskrides. Det er nettselskapet som har plikt til å dokumentere at det er et reelt behov for investeringene.
I den aktuelle saken var imidlertid partene uenige om hvilke tiltak som var “nødvendige” for at tilknytningen skulle bli forsvarlig. Energiklagenemnda var enig i nettselskapets vurdering på dette punktet, og trakk i den forbindelsen frem følgende forhold:
Nettselskapet hadde gjennomført en grundig ROS-analyse som synliggjorde hvilke vurderinger som lå bak. Nemnda overprøvde imidlertid ikke nettselskapets analyse.
Det var anledning til å legge vekt på nye forhold som oppstod under sakens gang, og som endret nettselskapets vurdering av hva som var nødvendig for å gjøre tilknytningen driftsmessig forsvarlig.
Nemnda konkluderte på følgende måte:
“Nemnda finner det derfor forsvarlig å ta høyde for muligheten for feil i tilknytningspunktet, og å hensynta hvilket vern som vil være nødvendig for å sikre mot dette. Som redegjort for ovenfor er det etter nemndas syn nærliggende å tillegge nettselskapets vurderinger knyttet til behovet for investeringer stor vekt.”
I denne siste uttalelsen ligger at nemda ikke ønsket å overprøve nettselskapets nødvendighetsvurdering, ettersom denne klart fremstod grundig og forsvarlig.
Dette er åpenbart en prinsipputtalelse som kommer til å være til stor hjelp for norske nettselskaper i tiden fremover, forutsatt at det beviselig ligger grundige vurderinger bak kravene som stilles til investeringer etter kontrollforskriften § 16-1.
Nettselskapene står imidlertid ikke fritt til å velge hvilke løsninger som helst, det må dokumenteres et reelt behov for den løsningen som er valgt.
Var kunden eneste bruker av nettanlegget, med den konsekvens at anleggsbidraget skulle settes lik kostnadsgrunnlaget?
Etter at det ble konstatert at det var korrekt å kreve inn anleggsbidrag måtte nemnda ta stilling til om dette skulle innkreves med eller uten reduksjonsfaktor etter kontrollforskriften § 16-10. Presentert som en juridisk problemstilling var spørsmålet om nettkunden var “eneste bruker” av det nettanlegget.
Nemnda var enig med RME i at det i utgangspunktet er nettselskapene selv som vurderer dette spørsmålet, men at det likevel må kunne dokumenteres at kunden er eneste bruker:
“Det er etter nemnda syn i liten grad klarlagt hva som menes med «eneste bruker» i kontrollforskriften § 16-8. Da regelverket ble vedtatt forutsatte NVE at det var nettselskapene som skulle foreta disse vurderingene på egen hånd, og det må følgelig i stor grad være opp til nettselskapene selv å foreta disse vurderingene. Imidlertid må nettselskapene betale tilbake den eller de kundene som utløste investeringene dersom det viser seg at også andre kunder blir tilknyttet. Dette skal sikre en rimelig risikofordeling. Nemnda legger dette til grunn som et utgangspunkt, men viser til at også for denne vurderingen må nettselskapet kunne dokumentere at kunden er eneste bruker.”
Klager anførte, på teknisk grunnlag, at også øvrige nettkunder ville få økt forsyningssikkerhet og forbedret leveringskvalitet som følge av investeringene, og at klager av den grunn ikke kunne anses om “eneste bruker” i kontrollforskriftens forstand. Nettselskapet anførte på sin side at klagers forståelse vil medføre at ingen nettanlegg i transmisjons- og regionalnettet vil bli ansett som kundespesifikke, ettersom strømmen som flyter gjennom nettanleggene i praksis alltid vil være et ledd i strømforsyningen til andre kunder.
Nemnda var enig med nettselskapet, og vektla særlig følgende forhold:
Vurderingstemaet er om det er sannsynlig at det er andre kunder som blir tilknyttet eller får økt kapasitet.
Dersom klagers vurdering skulle bli lagt til grunn “vil antakelig svært få, om noen, nettanlegg på dette nettnivået være omfattet av kontrollforskriften § 16-8.
Nemnda anså det tilstrekkelig dokumentert av nettselskapet, “under noe tvil”, at nettselskapet hadde oppfylt sin dokumentasjonsplikt, og redegjort tilstrekkelig for at klager var “eneste bruker” av det aktuelle nettanlegget.
Nemnda poengterte videre at forskriften i alle tilfelle har en egen tiårsregel i 2. ledd for det tilfellet at nye kunder kommer til, og at nettselskapet av den grunn må “stå til ansvar for de vurderingene de gjør og dele kostnadsrisikoen med kunden”.
Kom overgangsregelen i kontrollforskriften § 16-12 til anvendelse?
Klager var innmatingskunde, og spørsmålet skulle derfor vurderes etter 1. ledd i § 16-12. Spørsmålet som var oppe til avgjørelse var hva som skulle regnes som “nødvendig konsesjon” etter denne bestemmelsen. Klager anførte at eldre konsesjoner, som var utløpt og senere “erstattet” av ny konsesjonen, måtte forstås som at det var gitt nødvendig konsesjon.
Nemnda var ikke enig i dette og uttalte at det kun er “gjeldende aktive konsesjoner” som skal vurderes opp mot denne fristen.
De som ønsker det kan få tilsendt dette vedtaket (som er rettskraftig og offentlig) ved å sende e-post til rja@svw.no. Vedtaket er også tilgjengelig på Energiklagenemndas hjemmeside.