RME trekker opp rammene for leveringspålitelighet i nye vedtak
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har nylig behandlet tre klagesaker om leveringspålitelighet, knyttet til henholdsvis Elvia, Vevig og Norgesnett. Sakene gjelder kunder som over tid har vært utsatt for gjentatte strømavbrudd, og som har bedt RME gripe inn med pålegg etter leveringskvalitetsforskriften.
I Elvia-saken gjaldt klagen gjentatte avbrudd over flere år, og hvor kunden anførte at leveringspåliteligheten var for dårlig og at nettselskapet ikke hadde gjort tilstrekkelige tiltak. Saken mot Vevig handlet også om flere avbrudd over tid, og her pekte kunden pekte på at strømforsyningen ikke var stabil. Norgesnett-saken gjaldt en klage i et område hvor det i løpet av 2025 hadde vært en markant økning i antall avbrudd og flere berørte kunder.
Felles for alle tre sakene er at RME vurderer om det er grunnlag for å gi pålegg etter leveringskvalitetsforskriften § 3-1, som gir myndigheten adgang til å pålegge tiltak dersom leveringspåliteligheten ikke er i samsvar med forskriftens krav.
Ingen fast tålegrense – en bevisst regulatorisk konstruksjon
Et gjennomgående utgangspunkt i alle tre vedtakene er at leveringskvalitetsforskriften ikke oppstiller noen konkret grense for hvor mange eller hvor lange avbrudd som er tillatt.
Dette er ikke en tilfeldighet, men et uttrykk for hvordan regelverket er bygget opp. Leveringspålitelighet er ikke regulert gjennom faste terskler, men gjennom en kombinasjon av:
funksjonelle krav
økonomiske insentiver
sanksjonsmuligheter i særlige tilfeller
RME viser i vedtakene til at forskriften ikke gir sluttbrukerne et krav på avbruddsfri strømforsyning. Vurderingen må derfor foretas konkret i den enkelte sak, og det er ikke tilstrekkelig å vise til et bestemt antall avbrudd.
Dette innebærer i praksis at vurderingen flyttes fra et kvantitativt spørsmål – hvor mange avbrudd har det vært – til et kvalitativt spørsmål – hvordan fremstår situasjonen samlet sett.
§ 3-1 som sikkerhetsventil – ikke hovedregel
Leveringskvalitetsforskriften § 3-1 gir RME adgang til å pålegge tiltak dersom leveringspåliteligheten ikke er tilfredsstillende. Vedtakene viser imidlertid at bestemmelsen i praksis fungerer som en sikkerhetsventil, ikke som et generelt styringsverktøy.
I alle tre sakene foretar RME en helhetsvurdering hvor følgende elementer går igjen:
om avbruddene fremstår som ekstraordinære eller systematiske
om årsakene ligger innenfor nettselskapets kontroll
om nettselskapet har etablert og fulgt opp rutiner
om det er gjennomført eller planlagt tiltak
om kundene er tilstrekkelig informert
Først dersom disse momentene samlet peker i retning av at situasjonen ikke er tilfredsstillende, vil det være aktuelt å gi pålegg.
I Elvia-saken konkluderer RME med at «antallet og varigheten av avbruddene ikke er alvorlige nok til at det kan gis pålegg». I Vevig-saken er begrunnelsen tilsvarende, hvor det blant annet legges vekt på at avbruddene skyldes ulike forhold og at nettselskapet har etablerte rutiner for oppfølging.
Dette viser at terskelen for å bruke § 3-1 er høy, og at bestemmelsen ikke er ment å brukes som et generelt virkemiddel for å forbedre leveringspåliteligheten i marginale tilfeller.
Et viktig skille: avbruddsnivå vs. håndtering
Det mest interessante ved vedtakene er kanskje at de tydelig skiller mellom to ulike vurderingstemaer:
selve avbruddsnivået
nettselskapets håndtering av situasjonen
Vedtakene viser at selv et relativt høyt antall avbrudd ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å gi pålegg, dersom nettselskapet kan dokumentere en forsvarlig håndtering.
Dette kommer særlig tydelig frem i Norgesnett-saken.
Her legger RME til grunn at antallet avbrudd er høyt og økende, og at dette isolert sett kan fremstå som alvorlig. Likevel konkluderer RME med at det ikke er grunnlag for pålegg, blant annet fordi nettselskapet:
har identifisert konkrete årsaker
har besluttet og igangsatt tiltak
har en plan for videre oppfølging
RME uttaler at det ikke er grunnlag for å pålegge ytterligere tiltak, men forutsetter at de planlagte tiltakene gjennomføres og at kundene holdes informert.
Dette illustrerer et sentralt poeng:
Det avgjørende er ikke nødvendigvis hvor dårlig leveringspåliteligheten er, men om nettselskapet håndterer situasjonen på en tilstrekkelig systematisk og forsvarlig måte.
Betydningen av årsaksforståelse
Et gjennomgående moment i alle tre vedtakene er betydningen av at nettselskapet har identifisert årsakene til avbruddene.
RME legger i flere tilfeller vekt på at avbruddene skyldes forhold som:
vær og ytre påvirkning
vegetasjon
enkeltfeil i komponenter
tilfeldige hendelser
Dette har to implikasjoner.
For det første svekker det grunnlaget for å karakterisere situasjonen som en systemsvikt.
For det andre underbygger det at nettselskapet har tilstrekkelig oversikt over eget nett og driftsforhold.
Årsaksforståelse fremstår dermed som et grunnleggende premiss for å unngå pålegg.
Tiltak og planer – tilstrekkelig å være “på vei”
Vedtakene viser også at det ikke er et krav at tiltakene allerede er gjennomført.
Det er tilstrekkelig at nettselskapet kan vise til:
konkrete beslutninger
planlagte tiltak
realistiske fremdriftsplaner
Dette kommer særlig tydelig frem i Norgesnett-saken, hvor RME aksepterer at tiltakene ennå ikke er fullt ut implementert, men likevel finner at det ikke er grunnlag for pålegg.
Dette innebærer i praksis at § 3-1 ikke brukes til å “tvinge frem” tiltak som allerede er besluttet, men snarere som et virkemiddel dersom slike tiltak ikke finnes.
Kundedialog som rettslig relevant moment
Et annet interessant trekk ved vedtakene er at kundedialog tillegges betydning.
RME viser i flere tilfeller til at kundene har fått informasjon om:
årsaker til avbrudd
planlagte tiltak
fremdrift
Dette fremstår som et selvstendig moment i vurderingen av om situasjonen er tilfredsstillende.
Det innebærer at leveringspålitelighet ikke bare er et teknisk spørsmål, men også et spørsmål om kommunikasjon og forventningsstyring.
Leveringspålitelighet som del av et større system
RME understreker også at leveringspåliteligheten ikke reguleres isolert gjennom § 3-1.
Den inngår i et bredere regulatorisk system som blant annet omfatter:
KILE-ordningen
kompensasjonsordninger ved avbrudd
krav til gjenoppretting uten ugrunnet opphold
generelle krav til drift og vedlikehold
Dette systemet er i stor grad basert på økonomiske og strukturelle insentiver, snarere enn direkte inngrep fra myndighetene.
§ 3-1 fremstår dermed som et supplement – en bestemmelse som kan brukes i særlige tilfeller, men som ikke er ment å være hovedmekanismen for å styre leveringspåliteligheten.
Avslutning – en tydelig, men nyansert praksis
De tre vedtakene gir samlet sett et tydelig bilde av RMEs praksis.
For det første oppstilles det ingen fast tålegrense for strømavbrudd. Vurderingen er konkret og helhetlig.
For det andre synes terskelen for å gi pålegg etter § 3-1 å være relativt høy. Det skal mer til enn gjentatte avbrudd dersom nettselskapet kan vise til forklaringer, rutiner og oppfølging.
For det tredje er det avgjørende hvordan nettselskapet håndterer situasjonen. Identifisering av årsaker, gjennomføring av tiltak og god kundedialog fremstår som sentrale momenter.
Det samlede inntrykket er at RME i liten grad opptrer som en instans som fastsetter et akseptabelt nivå for leveringspålitelighet, men snarere som en kontrollør av om nettselskapet oppfyller sine plikter på en forsvarlig og systematisk måte.
Dette gir viktige føringer for både nettselskaper og kunder: Det er ikke antallet avbrudd alene som er avgjørende, men hvordan situasjonen forstås, håndteres og følges opp.
Alle vedtakene kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.