Nytt vedtak om leveringspålitelighet!
RME nyanserer praksis om leveringspålitelighet – pålegg etter tre tidligere avslag
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har nylig truffet vedtak i en klagesak mot Glitre Nett AS om leveringspålitelighet. Vedtaket skiller seg fra tre tidligere avgjørelser mot henholdsvis Elvia, Vevig og Norgesnett, omtalt her, hvor RME ikke fant grunnlag for å gi pålegg etter leveringskvalitetsforskriften § 3-1. Samlet gir disse sakene et mer presist bilde av hvordan bestemmelsen faktisk anvendes i praksis, og hvor terskelen for inngrep ligger.
Det nye vedtaket gir dermed grunnlag for to separate, men tett sammenhengende analyser. For det første hva vedtaket sier isolert sett, og for det andre hvordan det må forstås i lys av de tre tidligere sakene.
Hva Glitre-vedtaket sier isolert sett
Glitre-vedtaket består i realiteten av to selvstendige deler: en vurdering av nettselskapets saksbehandling etter leveringskvalitetsforskriften § 2-5a, og en materiell vurdering av leveringspåliteligheten etter § 3-1.
Når det gjelder saksbehandlingen, konstaterer RME at Glitre Nett har brutt forskriften. Bestemmelsen i § 2-5a oppstiller konkrete krav til hvordan nettselskapene skal håndtere henvendelser fra kunder som er misfornøyd med leveringspåliteligheten, herunder krav til foreløpig vurdering, fremdriftsplan og senere resultat av utredninger. RME legger til grunn at kundens henvendelse gjaldt gjentakende avbrudd, og at nettselskapet derfor skulle ha gitt konkret informasjon om blant annet antall, varighet og årsaker til avbrudd. Glitre Nett svarte raskt, men kun med generelle opplysninger om forholdene på Nesodden. Dette var etter RMEs syn ikke tilstrekkelig, og selskapet hadde dermed ikke oppfylt kravene i § 2-5a.
Denne delen av vedtaket er prinsipielt viktig. Den viser at leveringspålitelighet ikke bare er et spørsmål om teknisk leveransenivå, men også om hvordan nettselskapet håndterer og dokumenterer situasjonen overfor kunden. Kravene til kundedialog og konkretisering av avbruddsbildet fremstår som en selvstendig rettslig plikt.
Den materielle vurderingen tar utgangspunkt i det samme rettslige rammeverket som i de tidligere sakene. RME fremhever at leveringskvalitetsforskriften ikke oppstiller noen konkret grense for antall eller varighet av avbrudd, og at en avbruddsfri forsyning ikke kan forventes, blant annet fordi dette ville krevd «veldig store investeringer i strømnettet».
Dette innebærer at vurderingen må foretas konkret. RME fremhever at det er «naturlig å vurdere flere faktorer», herunder antall avbrudd, utviklingen over tid, årsakene til avbruddene og varigheten av disse.
Det faktiske bildet i saken var relativt klart. Kunden hadde opplevd en betydelig økning i antall avbrudd, og nivået lå klart over gjennomsnittet både for nettselskapet, regionalt og nasjonalt. Enda viktigere var den samlede avbruddsvarigheten, som var svært høy. RME legger uttrykkelig vekt på at kunden har vært uten strøm «betraktelig lengre enn snittet» på alle sammenligningsnivåer.
Samtidig er det viktig å merke seg at RME ikke avviser nettselskapets forklaringer. En betydelig del av avbruddene skyldtes trefall, værforhold og andre ytre hendelser, herunder forhold utenfor nettselskapets kontroll. RME aksepterer dette som en del av årsaksbildet, og legger også til grunn at slike forhold i utgangspunktet er vanskelig å forebygge fullt ut.
Det avgjørende vendepunktet i vurderingen ligger derfor ikke i årsakene isolert sett, men i den samlede effekten for kunden. RME knytter her eksplisitt vurderingen til formålet bak § 3-1, slik dette er formulert av Energiklagenemnda. Det fremgår at «utgangspunktet for anvendelsen av § 3-1 er at insentivordningene ikke har den tilsiktede effekt i favør av sluttbrukeren», og RME uttaler at «vi mener denne saken er et eksempel på det».
Dette er en sentral presisering. Den viser at § 3-1 ikke først og fremst er en bestemmelse som fastsetter et akseptabelt nivå for avbrudd, men en bestemmelse som aktiveres når det samlede regulatoriske systemet – herunder KILE-ordningen og øvrige mekanismer – ikke gir et tilfredsstillende resultat for den konkrete kunden.
Pålegget som gis, er samtidig moderat. RME pålegger ikke konkrete tekniske tiltak, men at nettselskapet skal «lage en plan for å bedre leveringspåliteligheten» i det aktuelle tilknytningspunktet. Dette innebærer at RME fortsatt utviser tilbakeholdenhet, og i hovedsak stiller krav til systematikk og oppfølging, snarere enn å instruere hvordan nettet skal bygges eller driftes.
Samlet sett viser vedtaket at terskelen for inngrep etter § 3-1 ikke er knyttet til én enkelt faktor, men til en kumulativ vurdering hvor særlig høy samlet avbruddsvarighet, kombinert med et avbruddsnivå klart over gjennomsnittet, kan være avgjørende.
2. Hvordan Glitre-vedtaket skiller seg fra de tre tidligere sakene
De tre tidligere vedtakene – mot Elvia, Vevig og Norgesnett – etablerte en relativt tydelig praksis, hvor RME i alle tilfeller konkluderte med at det ikke var grunnlag for pålegg etter § 3-1.
I Elvia-saken var det riktignok et betydelig antall avbrudd, men en vesentlig del var knyttet til ekstraordinære hendelser, herunder ekstremvær. RME la vekt på at årsakene i hovedsak var forhold som fugl, lyn og vær, og at nettselskapet hadde gjennomført tiltak og informert kunden. På denne bakgrunn ble det konkludert med at «antallet og varigheten av avbruddene ikke er alvorlige nok til at det kan gis pålegg».
I Vevig-saken var bildet tilsvarende. Selv om antallet avbrudd til tider var høyt, var varigheten relativt begrenset, og årsakene var varierte. RME la vekt på at flere av forholdene lå utenfor nettselskapets kontroll, og at selskapet hadde etablerte rutiner for oppfølging, herunder vegetasjonsrydding og teknisk vedlikehold.
I Norgesnett-saken var situasjonen mer alvorlig med hensyn til antall avbrudd, men også her la RME avgjørende vekt på nettselskapets håndtering. Selskapet hadde identifisert årsaker, gjennomført analyser og besluttet konkrete tiltak. På denne bakgrunn fant RME at det ikke var nødvendig å gi pålegg.
Felles for disse tre sakene var dermed at RME la betydelig vekt på årsaksforståelse og håndtering, og at selv et relativt høyt avbruddsnivå ikke var tilstrekkelig for inngrep dersom nettselskapet kunne vise til systematisk oppfølging.
Glitre-vedtaket bryter ikke med denne linjen, men nyanserer den på flere viktige punkter.
For det første gir RME langt større vekt til sammenligninger med relevante gjennomsnitt. I Glitre-saken fremheves det uttrykkelig at kunden ligger over gjennomsnittet for nettselskapet, regionalt og nasjonalt. Dette brukes aktivt som et argument for at situasjonen er alvorlig. I de tidligere sakene var slike sammenligninger mindre fremtredende.
For det andre får samlet avbruddsvarighet en langt mer sentral rolle. I de tidligere sakene var varigheten relativt begrenset, eller preget av enkeltstående hendelser. I Glitre-saken er varigheten gjennomgående høy over flere år, og RME legger avgjørende vekt på at kunden har vært uten strøm betydelig lengre enn sammenlignbare kunder.
For det tredje viser vedtaket at årsaksforklaringer ikke lenger er tilstrekkelig alene. Selv om RME aksepterer at en stor del av avbruddene skyldes trefall, vær og andre ytre forhold, er dette ikke nok til å unngå inngrep når den samlede belastningen for kunden blir tilstrekkelig høy.
For det fjerde markerer vedtaket en tydeligere kobling til systemsvikt i reguleringsmodellen. Ved å vise til at § 3-1 skal anvendes der insentivordningene ikke har den tilsiktede effekt, løfter RME vurderingen fra enkeltsak til systemnivå. Dette var mindre eksplisitt i de tidligere vedtakene.
Endelig skiller Glitre-saken seg ved at RME samtidig konstaterer brudd på saksbehandlingsreglene. Dette innebærer at vurderingen ikke bare gjelder leveringspålitelighet som sådan, men også hvordan nettselskapet håndterer kundens henvendelser. Dette elementet var ikke til stede i de tre tidligere sakene.
Samlet innebærer dette at det tidligere nyhetsbrevets hovedlinje fortsatt står, men må nyanseres. Det er fortsatt riktig at det ikke finnes noen fast tålegrense, og at terskelen for inngrep er relativt høy. Samtidig viser Glitre-vedtaket at terskelen ikke er uoppnåelig, og at særlig høy samlet avbruddsvarighet, kombinert med et nivå klart over gjennomsnittet og utilstrekkelig effekt av de ordinære insentivordningene, kan utløse pålegg.
Det samlede bildet er dermed en praksis som fortsatt er tilbakeholden, men mer presist avgrenset enn det de tre tidligere vedtakene isolert sett kunne gi inntrykk av.
Vedtaket kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.