Fritak fra leveringsplikten – hva må til?
Den klare hovedregelen er at nettselskaper med områdekonsesjon har en plikt til å levere elektrisk energi til kunder innenfor sitt geografiske konsesjonsområde. I dette ligger som kjent også en plikt til å tilknytte nye anlegg og om nødvendig investere i nye nettanlegg. Unntaksvis kan RME imidlertid dispensere fra leveringsplikten. I dette nyhetsbrevet skal vi se nærmere på hvilke vilkår som må være oppfylt.
Hovedregelen om leveringsplikt
Områdekonsesjonærens leveringsplikt er hjemlet i energiloven[1] § 3-3 første ledd, som lyder slik:
«Den som gis områdekonsesjon etter § 3-2, skal levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Områdekonsesjonæren har plikt til å tilknytte nye anlegg for uttak av elektrisk energi og om nødvendig investere i nettanlegg innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Den samme plikten gjelder ved forbruksøkninger som medfører behov for investeringer i nett. Plikten til å foreta nødvendige investeringer i nettanlegg etter annet og tredje punktum gjelder også anleggskonsesjonærer der tilknytningen utløser et investeringsbehov.»
Videre er leveringsplikten angitt slik i NEM-forskriften[2] § 3-1 første punktum:
«Områdekonsesjonæren skal etter energiloven § 3-3 levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for, tilknytte nye anlegg for uttak av elektrisk energi og om nødvendig investere i nettanlegg.»
Leveringsplikten innebærer altså en plikt til å la kunder bli tilknyttet nettet og en plikt til å levere elektrisk energi til forbrukerne innenfor det området områdekonsesjonen gjelder for, såfremt kunden er villig til å dekke anleggsbidraget bestillingen utløser.
Unntak fra leveringsplikten
Selv om tilknytning til strømnettet er helt sentralt i dagens samfunn, ville det ikke vært samfunnsøkonomisk rasjonelt med en ubetinget leveringsplikt i ethvert tilfelle. Hjemmelen for å innvilge fritak fra leveringsplikten følger både av energiloven og NEM-forskriften, og kommer til anvendelse både ved forespørsmål om reinvesteringer og nytilknytning. Etter energiloven § 3-3 andre ledd fremgår følgende:
«Reguleringsmyndigheten kan dispensere fra leverings-, tilknytnings- eller investeringsplikten etter første ledd når særlige grunner tilsier det.»
Videre fremgår følgende av NEM-forskriften § 3-1 første ledd siste punktum:
«Reguleringsmyndigheten for energi kan gi dispensasjon fra disse pliktene når særlige grunner tilsier det.»
Både energiloven og NEM-forskriften krever således at det foreligger «særlige grunner» som tilsier fritak. Ordlyden gir ikke nærmere veiledning for hvor terskelen for fritak går, men indikerer at det stilles strenge krav. Vurderingen må gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.
I forarbeidene[3] til energiloven § 3-3 er terskelen nærmere omtalt slik:
«Unntaksbestemmelsen kan kun komme til anvendelse når tilknytningen ikke med rimelighet kan etableres på vanlige betingelser. Dette kan være aktuelt ved tilknytning til fritidsbebyggelse, seteranlegg eller turisthytter. Unntaksbestemmelsen kan videre komme til anvendelse der levering fra annet fordelingsverk er rasjonelt ut fra geografiske, tekniske eller økonomiske hensyn.»
Som det fremgår, er unntak fra leveringsplikten kun aktuelt i tilfeller hvor opprettholdelse av leveringsplikten ikke vil være rimelig i lys av forholdene rundt tilknytningen. Dette henger også naturlig sammen med energilovens formålsparagraf i § 1-2, som angir det overordnede formålet med energiloven, som blant annet er å besørge en samfunnsmessig[4] rasjonell energiforsyning.
Med bakgrunn i ovennevnte rettskilder har RME gjennom vedtakspraksis fremhevet flere momenter som står sentralt i vurderingen av om det foreligger «særlige grunner». De tre mest sentrale er:
· Type tilknytning
· Antall kunder og kundenes forbruk
· Hvor store kostnader som veltes over på nettselskapets øvrige kunder
Med type tilknytning siktes det til hva slags forbruk det er tale om å unnta fra tilknytning.
Vedtakspraksis viser at det som utgangspunkt ikke innvilges fritak fra leveringsplikten til beboelse og næring. Bakgrunnen er at det er ønskelig å beholde beboelse og næring også i distriktene hvor nettilknytning isolert sett vil kunne være ulønnsom. I ovennevnte sitat fra forarbeidene til energiloven, eksemplifiseres det med at fritak fra leveringsplikten typisk kan være aktuelt ved tilknytning av fritidsbebyggelse, seteranlegg eller turisthytter. Dette viser at selv om det er tale om tilknytning av en viss grad av beboelse eller (en form for) næring, kan fritak være aktuelt.
Med antall kunder og kundens forbruk siktes det til hvor mange kunder som får nytte av investeringene/reinvesteringene, samt hva slags forbruk kunden(e) har. Lavt forventet forbruk og få kunder er forhold som trekker i retning av fritak.
Videre vil kostnadene som veltes over på nettselskapets øvrige kunder være et relevant moment i vurderingen. Hensynet til kunden som bestiller strømtilknytning må altså veies opp mot kostnadene ved å opprettholde leveringsplikten for nettselskapets øvrige kunder. Dette skyldes, naturlig nok, at disse kostnadene må dekkes inn gjennom nettselskapets ordinære tariffering.
Ovennevnte momenter er ikke en uttømmende oppramsing av relevante momenter. Det er også veldig mange nyanser innenfor hvert enkelt moment, som til syvende og sist må balanseres opp mot hverandre.
Vi i SVW har lang erfaring med slike fritakssøknader, og bistår mer enn gjerne med generell veiledning og i tilknytning til enkeltsaker.
[1] LOV-1990-06-29-50.
[2] FOR-2019-10-24-1413.
[3] Ot.prp. nr. 43 (1989-1990) s. 88.
[4] I følge forarbeidene til energiloven skal dette uttrykket forstås som samfunnsøkonomisk rasjonelt.