Ansvar for skader på naboeiendommer
Ansvar for skader på naboeiendommer er et stadig tilbakevendende tema, ikke bare for de klassiske nabokonfliktene. Naboansvaret er strengt og krever ikke at det er utvist uaktsomhet. Naboansvaret kommer samtidig til anvendelse hver gang skadepotensialet (for eksempel bygge- og anleggsvirksomhet) fører til skade på en naboeiendom. Det innebærer at nettselskapene kan komme i ansvar f.eks. i forbindelse med nettutbyggingsprosjekter, samtidig som nettselskapene vil kunne holde andre ansvarlig for skader på nettselskapenes anlegg dersom det er naboens virksomhet som fører til skadene. Naboansvarets utstrekning var tema for en nylig avsagt Høyesterettsdom, som også er tema for dette nyhetsbrevet.
Saken dreide seg i korte trekk om en nabo som boret en energibrønn, hvilket førte til betydelige setningsskader på den andre naboens eiendom. Årsaken til setningsskadene var en nokså upåregnelig rekke med omstendigheter, som ingen i utgangspunktet kunne klandres for. Naboen ble likevel holdt ansvarlig, som følge av det strenge naboansvaret.
Når det gjelder utgangspunktet for naboansvaret, beskrev Høyesterett dette slik:
Naboloven § 9 inneholder en regel om erstatningsansvar, der første ledd første punktum lyder slik:
«Det økonomiske tapet nokon lid av skade eller ulempe i strid med nokor føresegn i §§ 2-5 er den ansvarlege skyldig til å bøta, anten han sjølv eller nokon han svarar for, har gjort seg skuldig i aktløyse eller ikkje.»
Bestemmelsen inneholder ikke noe krav til subjektiv skyld. Det er imidlertid et vilkår at skaden eller ulempen er lidd «i strid med» noen av bestemmelsene i §§ 2 til 5. De som kan være aktuelle i dette tilfellet, er § 2 og § 5. Disse bestemmelsene gir også grunnlaget for hvem som kan være «den ansvarlege» etter § 9
Den aktuelle bestemmelsen som Høyesterett deretter vurderte om var overtrådt, var § 5 som pålegger «turvande føregjerder» mot siging «og anna slikt» ved graving, bygging, sprenging «eller liknande». Etter en nærmere gjennomgang av en del rettskilder, oppsummerte Høyesterett rettstilstanden for denne type tiltak slik:
«Erstatningansvaret utløses av at tiltaket har resultert i en skade som det er urimelig eller unødvendig at den skadelidte naboen skal tåle, selv om den ansvarlige har foretatt en risikovurdering som tilfredsstiller alle rimelige krav, og har iverksatt alle de forholdsregler som en slik vurdering skulle tilsi.»
Brønnboreren ble altså ikke hørt med at man ble fri far ansvar s lenge man fulgte bransjestandard for hvilke forhold man skal ta høyde for og/eller kanskje overgikk denne; det sentrale er om skaden var urimelig eller unødvendig.
Høyesterett gikk deretter over til å vurdere hvem som kan holdes ansvarlig etter disse bestemmelsen: kun den som eier eiendommen (naboen som sådan), eller også den som utfører arbeid på vegne av naboen. Høyesterett presiserer i denne forbindelse at «en som utfører arbeid på en eiendom som tilhører en annen, kan ha slik tilknytning til eiendommen til at § 2 kommer til anvendelse. Det gjelder særlig når vedkommende har valgfrihet med hensyn til hvordan arbeidet skal utføres, og resultatet av disse valgene utløser skade på naboeiendommen». I dette tilfellet, hvor det var opp til den engasjerte brønnboreren «å velge både hvor på eiendommen og hvordan brønnen skulle bores», så var vilkåret oppfylt, og også denne kunne derfor holdes ansvarlig – i tillegg til eieren av eiendommen det skulle bores pånaboen.
Et interessant spørsmål – som Høyesterett hopper over – er om det finnes en tålegrense for setningsskader. Altså om det er slik at man som nabo må tåle noen småsprekker "her og der". I den aktuelle saken konkluderte Høyesterett kun med at en slik tålegrense uansett var overskredet - noe som ikke var særlig overraskende ettersom huset var blitt kondemnabelt som følge av skadene. Det at Høyesterett reiser spørsmål, uten å avvise det, tilsier imidlertid at det nok må legges til grunn at det gjelder en tålegrense – også for denne typen fysiske skader.
Høyesterett tar imidlertid stilling til et annet spørsmål som har vært noe omdiskutert, nemlig om skadelidte – eierne av det skadede huset – selv må tåle skader som skyldes spesielle sårbarheter på egen eiendom. Dette har særlig vært reist som en problemstilling når gamle bygg skades. Høyesterett konkluderte imidlertid raskt med at så lenge huset var «godt bygget og fundamentert etter datidens standard, og det var også godt vedlikeholdt», så vil ikke byggets alder ha betydning for skadevolders ansvar.
En av årsakene til at saken i det hele tatt kom opp for Høyesterett, var at lagmannsretten i saken hadde konkludert med at det ikke forelå adekvat årsakssammenheng mellom skaden og boringen. I sin vurdering av dette spørsmålet innledet Høyesterett først med en del generelle vurdering av kravet om årsakssammenheng i erstatningssaker:
I HR-2023-1108-A avsnitt 33 er adekvanskravet beskrevet slik:
«I rettspraksis er kravet til adekvans gjerne formulert slik at erstatningsansvaret må avgrenses mot skade som er ‘en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den’, jf. HR-2020-1332-A avsnitt 64 med henvisning til Rt-2007-172 avsnitt 66. Det skal altså foretas en vurdering av påregneligheten og nærheten mellom skaden og den ansvarsbetingende handlingen.
Høyesterett knytter her adekvansvurderingen til følgen av den skadegjørende handlingen: Det er den som må være «upåregnelig, fjern og avledet» – ikke nødvendigvis måten skaden er oppstått på. […]
At en skade har fått et større omfang enn «normalskaden», er som utgangspunkt ikke nok til å anse det ekstra store skadeomfanget som inadekvat hvis skadefølgen for øvrig er adekvat, se det samme verket av Lødrup på side 379 med henvisning til Rt-2005-65 avsnitt 52. Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett 2. utgave side 456 om økonomisk sårbarhet og side 461 om ekstraordinære tap gir uttrykk for det samme.
På denne bakgrunn konkluderte Høyesterett med at det forelå tilstrekkelig årsakssammenheng i saken. Det var ikke avgjørende at det visstnok var boret over 70 000 energibrønner i Norge, uten at det på noe tidspunkt var erfart en slik skadeutvikling som i denne saken. Det sentrale for Høyesterett fremstår å være at skadeutviklingen kunne vært forutsett, dersom man hadde foretatt de undersøkelser som var gjort i ettertid. Høyesterett mener ikke ved dette å sette en ny standard for hvilke undersøkelser brønnborere skal gjøre, men peker i et senere avsnitt på det som kanskje var det mest sentrale, nemlig at det er brønnboreren som bør bære risikoen den ene gangen det går galt, heller enn den tilfeldige naboen som rammes. Vedkommende brønnborer kan pulverisere tapet på sine andre kunder, eller forsikre seg mot ansvaret.
Høyesteretts konklusjoner er ikke særlig overraskende, men dommen innebærer at en del problemstillinger som stadig har vært tema for diskusjoner nå har fått sin endelige avklaring. Det blir altså noe enklere å vurdere egen posisjon i slike saker.
For nettselskapenes del, er det særlig følgende som kan være verdt å merke seg:
Dersom et prosjekt i nettselskapenes regi medfører skader på naboeiendommen, vil nettselskapene kunne henvise naboen direkte til entreprenøren – særlig dersom det er en totalentreprise. Naboen står imidlertid fritt til å velge om han vil gå på nettselskapene eller entreprenøren (eller begge to).
Dersom dere opplever at egne bygg og anlegg blir skadet som følge av bygge- og anleggsvirksomhet i nærheten, vil det være kort vei til å kunne konstatere ansvar for både naboen og potensielt også entreprenøren som forestår arbeider.