Entreprenørens rett til å stanse som følge av nettselskapenes betalingsmislighold
I et entrepriseprosjekt er nettselskapenes viktigste kontraktsforpliktelse å betale det vederlaget entreprenøren har krav på. Entrepriseprosjekter kjennetegnes samtidig av at byggherrens betalingsforpliktelser forfaller fortløpende, etter hvert som entreprenøren utfører sitt arbeid. Dersom byggherren urettmessig tilbakeholder sin betaling, vil det normalt medføre en svært utfordrende sitasjon for entreprenøren, hvor entreprenøren risikerer å utføre arbeid han ikke får betalt for. Som et pressmiddel for å kunne fremtvinge rettmessig betaling, er derfor entreprenøren, på nærmere vilkår, gitt rett til å stanse sine arbeider.
I dette nyhetsbrevet skal vi se nærmere på entreprenørens stansingsrett i medhold av standardkontraktene til Standard Norge. For enkelthetens skyld illustreres reglene med NS 8407, men reglene er tilsvarende i de øvrige standardkontraktene, inkludert i høringsversjonen til den foreslåtte NS 8408 (men slik at varslingsfristen i den er noe lengre). Regelen er for øvrig også langt på vei den samme dersom partene ikke har avtalt at det skal gjelde en kontraktstandard. Stansingsregelen i KOLEMO adresseres kort avslutningsvis.
Grunnvilkåret for entreprenørens stans – «vesentlig betalingsmislighold»
Det er ikke et hvilket som helst betalingsmislighold som gir entreprenøren rett til å stanse utførelsen av sitt arbeid. For byggherren vil en arbeidsstans normalt ha vesentlige konsekvenser for prosjektet, og den vil normalt påvirke andre sideentreprenører og involverte i prosjektet, som byggherren svarer for overfor disse. Av denne grunn krever NS 8407 pkt. 29.2 at byggherrens betalingsmislighold er vesentlig før entreprenøren kan stanse sine arbeider, eventuelt at det er klart at et slikt mislighold vil inntre.
Hvorvidt det foreligger et «vesentlig» betalingsmislighold, må fastlegges konkret. Betalingsmisligholdets størrelse isolert og i relasjon til kontraktssummen står imidlertid sentralt i vurderingen. Det samme gjør betalingsmisligholdets varighet, samt om byggherren tidligere har misligholdt sine betalingsforpliktelser. Det er også tatt til orde for at det må vektlegges om betalingsmisligholdet (dersom det kan påvises) skyldes manglende betalingsevne eller betalingsvilje. Dersom det er evnen det står på (altså at byggherren mangler penger), vil entreprenøren løpe en større risiko for ikke å få betalt sitt rettmessige krav, noe som tilsier at entreprenøren har større grunn til å stanse. Dette argumentet kan snus på i nettselskapenes tilfelle: nettselskapene vil med rette kunne fremheve at nettselskapet sjeldent eller aldri vil ha utfordringer med sin betalingsevne.
Oppmerksomme lesere legger kanskje merke til at grunnvilkåret om et «vesentlig» mislighold tilsvarer vilkåret som gjelder ved vurderingen om entreprenøren har rett til å heve. I den juridiske teorien er det imidlertid antatt at terskelen for å heve er noe høyere enn terskelen for å stanse, i og med at konsekvensene av en heving normalt er enda større enn konsekvensene av en (midlertidig) arbeidsstans.
Stansingsrett ved forventet betalingsmislighold
Selv om det ikke har inntrådt et vesentlig betalingsmislighold på byggherrens hånd, vil entreprenøren også ha rett til å stanse dersom det er «klart» at et slikt vesentlig mislighold vil inntre. Dette er en streng terskel, og det kreves meget stor grad av sannsynlighet før entreprenøren rettmessig kan stanse i en slik situasjon. Det praktiske eksempelet er hvor byggherren eksplisitt tilkjennegir at han ikke vil foreta betaling av fremtidig krav fra entreprenøren (i et slikt omfang at misligholdet vil anses som vesentlig).
Entreprenøren må varsle om et mislighold
Før entreprenøren kan iverksette en arbeidsstans, kreves det at entreprenøren sender entreprenøren et «skriftlig varsel» med frist på 24 timer. Dette utgjør et absolutt vilkår for å stanse. Dersom stansen kun er varslet muntlig, vil stansen altså anses urettmessig, selv om betalingsmisligholdet til byggherren er aldri så omfattende. Når det gjelder fristen på 24 timer (som for øvrig er foreslått å være tre dager i NS 8408), så starter denne å løpe fra det tidspunktet varselet har kommet frem til byggherren. Fristen er gitt for at byggherren skal gis en siste mulighet til å betale kravet. Dersom 24-timersfristen ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdagen, så forlenges fristen til neste virkedag, jf. NS 8407 pkt. 6.
Partene har risikoen for egne standpunkter
I forbindelse med gjennomgangen av vilkårene for å stanse, er det sentralt å fremheve at det er entreprenøren som har risikoen for at vilkårene for å stanse er oppfylt. Dersom entreprenøren tar feil i sitt standpunkt, og stanser selv om ett av vilkårene ikke er oppfylt, vil det kunne foreligge et kontraktsbrudd fra entreprenørens side. Dette vil i sin tur normalt gi byggherren rett til erstatning for de konsekvenser stansen eventuelt medfører for byggherren, og – avhengig av arbeidsstansens omfang – rett til å heve kontrakten med entreprenøren.
Motsatsen til dette er for øvrig at byggherren har risikoen for om sin begrunnelse for å unnlate betalingen er rettmessig. Man kan eksempelvis tenke seg en situasjon hvor byggherren holder tilbake betaling under henvisning til at entreprenøren ikke har dokumentert sitt krav slik reglene om regningsarbeid krever, jf. NS 8407 pkt. 30.3.1 eller byggherren holder tilbake betaling fordi han mener å ha krav på dagmulkt fra entreprenøren, jf. NS 8407 pkt. 28.3. Dersom entreprenøren mener at byggherren stiller uriktige krav til hvilken dokumentasjon som må fremlegges eller at han ikke er forsinket, og vilkårene for å stanse er oppfylt, kan entreprenøren stanse (forutsatt at han har gitt nødvendig varsel). Entreprenøren må imidlertid i disse eksemplene vurdere både om det foreligger et betalingsmislighold (altså vurdere om byggherren kan kreve slik dokumentasjon han gjør/byggherren har et dagmulktskrav), og om betalingsmisligholdet er vesentlig.
Dersom partene er uenige om et nærmere bestemt arbeid utgjør endringsarbeid, eller om konsekvensen av et endringsarbeid, så skal entreprenøren utføre dette arbeidet. I en slik situasjon kan imidlertid entreprenøren (istedenfor å stanse arbeidet hvis betaling for endringsarbeidet uteblir fra byggherren) kreve at byggherren stiller sikkerhet for det omtvistede kravet, jf. NS 8407 pkt. 35.1. Tilsvarende regler er ikke inntatt ved uenighet om betalingsforpliktelsen for kontraktsarbeidet. Imidlertid kan partene – dersom det er reell tvil fra begge parter om betalingskravet fra entreprenøren er rettmessig eller ikke – likevel vurdere om det er til det beste for begge parter å sikre det omtvistede pengekravet med en form for sikkerhet, slik at entreprenøren kan fortsette sitt arbeid.
Dersom det oppstår en situasjon med mulig betalingsstans, og entreprenøren sender varsel om dette, kan det for øvrig – som følge av de omfattende konsekvensene slik stans har for prosjektet – være fornuftig å konferere med juridisk bistand for å vurdere om man skal foreta en betaling til entreprenøren eller ikke.
Gjennomføringen av en arbeidsstans – krav fra entreprenøren
Dersom entreprenøren har rett til å stanse, herunder har varslet om dette, gjennomføres stansen ved at entreprenøren innstiller sine arbeider frem til byggherren betaler. Entreprenøren må således være klar til å gjenoppta sine arbeider når betaling eventuelt skjer. Det skjer derfor normalt ingen nedrigg i perioden med stans. Entreprenøren har samtidig fremdeles risikoen for skade på kontraktsgjenstanden, og må derfor fremdeles sikre byggeplassen i stansperioden.
Entreprenøren har imidlertid krav på dekning av de kostnadene en rettmessig stans medfører etter reglene om vederlagsjustering. Foruten kostnaden ved å være i beredskap og sikringstiltak, kan dette eksempelvis være kostnadene forbundet med at byggeperioden blir forlenget. Entreprenøren har også krav på fristforlengelse etter de alminnelige reglene om dette. Dette innebærer blant annet at entreprenøren må varsle om både vederlagsjustering og fristforlengelse.
Stansing er et midlertidig tiltak, og entreprenøren kan ikke stanse arbeidet i ubegrenset tid. Spørsmålet er så hva som skjer dersom det blir klart at byggherren ikke vil foreta betaling, enten fordi han ikke vil eller fordi han ikke kan. Det er antatt i den juridiske teorien at entreprenøren i en slik situasjon – dersom han ikke velger å gjenoppta sine arbeider – må heve kontrakten.
Kort om reglene i KOLEMO
Avslutningsvis nevner vi for ordens skyld at regelen i KOLEMO om entreprenøren/leverandørenes rett til å stanse avviker fra NS-standardene.
I KOLEMO pkt. 21.5 bestemmes det at Leverandøren først kan stanse («innstille») sitt arbeid når Kjøperen er «mer enn 60 dager forsinket med betalingen» av en faktura og det ikke foreligger rettmessige innsigelser mot kravet. I motsetning til NS-standarden, er det altså etter KOLEMO ikke relevant hvor stort betalingsmisligholdet til Kjøperen er. Det er uheldig at dette ikke kan vektlegges, i og med at selv en ubetydelig faktura da kan lede til en arbeidsstans. Det sagt, så vil regelen være enklere å praktisere enn regelen i NS-standarden, hvor det må foretas en skjønnsmessig vurdering av om betalingsmisligholdet til byggherren er «vesentlig».