To nye avgjørelser om foreldelse
Foreldelse er et tema som ikke kan repeteres for ofte, fordi det er så viktig å tenke på dette før det er for sent. Problemet med foreldelse er nemlig at det er lett å glemme hvordan man avbryter fristen, samtidig som konsekvensen av foreldelse er så dramatisk: man mister ellers berettigede krav. I denne ukens nyhetsbrev skal vi se nærmere på to nye dommer som bidrar til å illustrere noen av problemstillingene knyttet til foreldelse.
Innledning
I nyhetsbrevet «Foreldelse – en felle» forsøkte vi å redegjøre overordnet for reglene om foreldelse. I nyhetsbrevet «Hvordan unngå foreldelse av krav – i lys av Høyesteretts siste avgjørelse» skrev vi om en Høyesterettsdom hvor spørsmålet var om foreldelsesfristen var avbrutt ved erkjennelse, når entreprenøren hadde foretatt utbedring. I artikkelen «Foreldelse igjen» skrev vi om en avgjørelse hvor byggherren lot et krav bli foreldet – i tillit til at forsikringsselskapet ville si fra om når foreldelsesfristen ville løpe ut.
I denne ukens nyhetsbrev skal vi altså gjennomgå to nye avgjørelser om tematikken.
Erkjennelse som avbrytelse av foreldelse
Foreldelsesfristen avbrytes primært ved rettslige skritt – altså ved at det tas ut stevning for tingretten eller forliksklage for forliksrådet for å få dom for sitt krav. Imidlertid kan foreldelsesfristen også avbrytes ved erkjennelse. En klassiker i domstolene er spørsmålet om entreprenørens mislykkede utbedring innebærer en erkjennelse av den underliggende mangelen – og dermed en forpliktelse til å gjøre nye forsøk på utbedring - selv om foreldelsesfristen egentlig har løpt ut. Dette var blant annet tema i nyhetsbrevet «Hvordan unngå foreldelse av krav – i lys av Høyesteretts siste avgjørelse».
I den ferske avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett var problemstillingen om entreprenøren hadde erkjent ansvar for mangler gjennom lovnader om å ferdigstille utbedringer.
I den konkrete saken hadde byggherren sendt en e-post hvor han beklaget seg over at det hadde gått to år siden overtakelse uten at de så noen særlig progresjon når det gjaldt utbedring av mangler. Byggherren uttalte følgende:
Hei,
Nå har det gått snart to år siden år siden vi overtok Årvollveien 71. Lite av det som ble oppført som mangler ved overtakelsen har blitt rettet opp (bortsett fra noe småtteri innendørs), og ingenting av tilleggmanglene som ble notert ved ettårsbefaringen. Det til tross for gjentatte lovnader fra din side og utallige purringer fra vår side. Vi betrakter dette som solide kontraksbrudd.
Manglene som gjenstår å rette opp fremgår av rapporten fra ettårsbefaringen (vedlagt).
Problemstillingen i saken knyttet seg til mangler som stod beskrevet i den vedlagte rapporten fra ettårsbefaringen. I rapporten var det på den ene siden beskrevet mangler som lagmannsretten fant bevist at partene var enige om at var mangler. På den andre siden var det oppført mangler under følgende overskrift: «Det ble i tillegg, av [byggherren], anført følgende mangler på 1-års befaringen». Manglene på denne siden mente entreprenøren at det ikke var erkjent ansvar for.
Den ovenfor siterte e-posten fra byggherren, ble besvart som følger av entreprenøren:
Hei,
Jeg beklager at utbedringsarbeider gjenstår.
Dette har sammenheng med at vi benytter utenlandsk arbeidskraft og disse har hatt problemer med innreise grunnet koronasituasjonen og karantenekrav.
Vi har også prøvd å skaffe innenlands boende håndverkere, men dette har vist seg å være umulig.
Vi har således over en svært lang periode slitt med mangel på arbeidskraft, hvilket har medført forsinkelser for flere av våre prosjekter.
Grunnet sommerferien er vi nå inne i en periode med ytterligere forsinkelser, men etter ferien, ser vi at situasjonen bedrer seg. Jeg har tro på at vi skal greie å starte utbedringene i løpet av august måned.
Jeg vil senere orientere om når vi kan påbegynne oppstart av arbeidene.
Byggherren mente at denne e-posten måtte tolkes som en erkjennelse av samtlige mangler på listen, all den tid entreprenøren her uttaler seg generelt om utbedring, uten å reservere seg mot enkelte av manglene. Byggherren mente derfor at foreldelsesfristen var avbrutt. Dette var tingretten i første instans også enig i.
Borgarting lagmannsrett mente imidlertid at e-posten ikke var tilstrekkelig til at en erkjennelse kunne anses for å foreligge fra entreprenørens side, med følgende begrunnelse:
Det forhold at Årvollveien 71 AS i eposten 25. juli 2021 ikke spesifiserte hvilke arbeider selskapet mente å ha ansvar for, kan under disse omstendigheter ikke gi grunnlag for å tolke denne som erkjennelse av et mer vidtgående ansvar enn tidligere. I denne situasjonen hadde Bjerkeset og Haugan etter lagmannsrettens syn heller ikke noen rimelig grunn til å oppfatte eposten slik.
Denne avgjørelsen bidrar igjen til å understreke viktigheten av å være på den sikre siden når det gjelder foreldelse. Dersom man er i tvil, så bør man innhente en bekreftelse på at den ansvarlige forlenger foreldelsesfristen – uavhengig av hvor god dialog man oppfatter at man har med entreprenøren.
Tilleggsfristen på ett år
Den alminnelige foreldelsesfristen løper ut etter 3 år. Denne fristen løper typisk fra overtakelse av et kontraktsarbeid, og løper ut uavhengig av om den som har kravet har kunnskap om kravet som eventuelt oppstår senere. Det løper imidlertid en tilleggsfrist på ett år fra det tidspunktet den som har kravet «burde fått» kunnskap om det.
Tidspunktet for oppstart av denne tilleggsfristen var tema i Agder tingretts avgjørelse fra februar i år. Saken dreide seg i korte trekk om at eieren av en næringspark hadde avtalt med Nye Veier AS at de skulle opparbeide arealer i forbindelse med et veiprosjekt. Arbeidet ble imidlertid mangelfullt utført. Dette ble oppdaget i november 2022, og fristen ble avbrutt rett før det var gått ett år etter denne oppdagelsen.
Spørsmålet var imidlertid om fristen begynte å løpe før dette, fordi eieren burde oppdaget mangelen før november 2022. Dette besvarte tingrettens avkreftende.
Den aktuelle mangelen knyttet seg til kvaliteten på en steinfylling. For å kunne oppdage mangelen, var det ifølge tingretten nødvendig å grave opp igjen fyllingen. Dette mente tingretten ikke kunne forventes av eieren. Selv om man har en undersøkelsesplikt, kunne den ikke strekkes så langt. Mangelen ble først oppdaget når eieren skulle grave ut tomta for å etablere fundamenter, og tingretten konkluderte med at det var først da fristen begynte å løpe.
Eieren kunne dermed fremdeles påberope seg tilleggsfristen, og kravet var derfor ikke foreldet.