Hvilke muligheter gir forskrift om omsetningskonsesjonærer § 17-6?
I dette nyhetsbrevet skal vi redegjøre for bestemmelsens anvendelsesområde og vilkårene som må være oppfylt for at nettselskapene skal kunne tariffere etter § 17-6 i forskrift om omsetningskonsesjonærer, tidligere kalt kontrollforskriften.
Oversikt
Som naturlige monopolister er nettselskapene underlagt et strengt regulatorisk regelverk. Dette gjelder ikke minst for nettselskapenes tariffering for egne tjenester. I forskrift om omsetningskonsesjonærer er dette i detalj regulert i forskriftens del V. De fleste tariffbestemmelsene er såkalte “skal”-bestemmelser. Det vil si at nettselskapene ikke har valgfrihet med hensyn til om de skal tariffere for tjenesten eller ikke.
Nettselskapene plikter for eksempel å kreve inn anleggsbidrag etter § 16-1 og betaling for visse andre nettjenester etter § 17-4. Til forskjell fra de fleste andre tariffbestemmelser, er § 17-6 en “kan”-bestemmelse. Det innebærer at nettselskapene ikke er forpliktet til å tariffere etter bestemmelsen. Bestemmelsen gir imidlertid nettselskapene mulighet til å tariffere for “særskilte nettjenester” på visse vilkår.
Fordelene med å kunne anvende § 17-6 er mange, blant annet gir den mindre administrasjon.
Hvilke nettjenester kan tarifferes etter § 17-6?
§ 17-6 har følgende ordlyd:
«Nettselskapet kan fastsette tariffer for særskilte tjenester hos kunden. Slike tariffer skal reflektere kostnadene forbundet med tjenesten.»
Det er særlig to forhold som er viktig å merke seg:
i) For det første er det en “kan”-bestemmelse.
Dette innebærer som nevnt at nettselskapene ikke er forpliktet til å tariffere etter bestemmelsen. Det er imidlertid viktig at nettselskapene påser at krav til likebehandling etter § 13-1 bokstav c i samme forskrift og NEM-forskriften § 4-14 (1) overholdes.
ii) For det andre er det kun “særskilte tjenester” som kan tarifferes etter bestemmelsen.
Hverken forskriften eller dens forarbeider gir nærmere veiledning for hva som er å regne som en særskilt tjeneste. I rettspraksis og vedtakspraksis er det imidlertid stilt krav om at det må være tjenester som normalt ikke ytes nettselskapets kunder. Det må være tale om noe som skiller seg fra nettselskapets standard leveranse.
Anvendelsesområdet til § 17-6 savner tydelige klare rettslige avklaringer, og signalene fra NVE/RME har tildels vært inkonsekvente og unyanserte. NVE har for eksempel uttalt følgende hva gjelder byggestrøm i vedtak av 15. juli 2016:
«NVE mener at tilkobling av byggestrøm og midlertidige anlegg kan forventes levert. NVE mener derfor at tilknytning av betaling for tilknytning av byggestrømskasser enten skal håndteres som et anleggsbidrag, alternativt kan nettselskapet utforme tariffer for særskilte tjenester som reflekterer kostnaden ved de ulike tjenestene.»
Ettersom nettselskapene har leveringsplikt for byggestrøm, fremstår det noe uklart hvorfor tilkobling av byggestrøm likevel kan regnes som en særskilt tjeneste. På dette punktet opplever vi at RME/NVE tildels motsier seg selv.
En annen tjeneste som vil omfattes av bestemmelsens anvendelsesområde er midlertidig fra- og tilkobling. Dette er typisk aktuelt hvor det skal utføres arbeid på en bygning, og hvor det er behov for en midlertidig frakobling og etterfølgende tilkobling når arbeidet er utført. I vedtakspraksis for både NVE, RME og Energiklagenemnda er dette trukket frem som et typisk eksempel på en særskilt tjeneste som omfattes av bestemmelsen.
Krav til tariffering etter § 17-6
For å kunne tariffere etter bestemmelsen er det ikke tilstrekkelig at det er tale om en særskilt tjeneste. Bestemmelsen oppstiller også nærmere krav til nettselskapenes tariffering. Kontrollforskriften § 17-6 andre punktum har følgende ordlyd:
«Slike tariffer skal reflektere kostnadene forbundet med tjenesten.»
Fra de generelle kravene til tariffering fremgår videre følgende av § 13-1 første ledd bokstav c):
«…nettselskapet plikter å tilby alle som etterspør nettjenester ikke-diskriminerende og objektive punkttariffer og vilkår.»
Samlet innebærer dette at tariffering for særskilte tjenester må standardiseres og settes som en fastpris. Det stilles videre krav til at fastprisen skal reflektere kostnadene nettselskapene har ved den aktuelle tjenesten.
Etter avklaringer i vedtakspraksis må dette forstås som et krav om at nettselskapene må fastsette en fastpris for de særskilte tjenestene nettselskapene vil tariffere etter § 17-6 basert på erfaringstall og kostpris. På den måten vil tariffen oppfylle forskriftens krav om at den skal «reflektere kostnadene forbundet med tjenesten».
Nettselskapene kan videre differensiere tariffene dersom det foreligger «relevante nettforhold» og differensiering lar seg gjøre etter «objektive og kontrollerbare kriterier», jf. § 13-1 e).
Kontrollforskriften § 13-5 stiller videre krav til nettselskapenes informasjonsdeling med hensyn til tariffering. Sentralt i så henseende er bestemmelsens tredje ledd, som lyder slik:
«Tariffer og vilkår skal samles skriftlig, og være lett tilgjengelig for nettkundene.»
Krav til informasjonsdeling etter § 13-5 tredje ledd må i henhold til nylig vedtakspraksis anses oppfylt ved å ha informasjon om fastprisene for de særskilte tjenestene lett forklart, samlet og enkelt tilgjengelig på nettselskapenes nettside.
Avslutning
Selv om en tjeneste er å regne som særskilt, og slik sett faller inn under bestemmelsens anvendelsesområde, står nettselskapene i utgangspunktet fritt til å velge hvorvidt tjenesten skal tarifferes etter bestemmelsen eller ikke, ettersom det er en «kan»-bestemmelse. I den anledning er det særlig viktig at nettselskapene påser at krav til likebehandling overholdes.
Dersom en tjeneste faller inn under bestemmelsens anvendelsesområde, og nettselskapene velger å tariffere tjenesten etter bestemmelsen, stilles det nærmere krav til tarifferingen. Det er krav til fastpris for tjenestene, herunder hvordan fastprisen skal fastsettes. I tillegg er det krav til informasjonsdeling på nettselskapenes hjemmesider.
Det er vår klare anbefaling at nettselskapene som velger å anvende § 17-6 oppstiller tydelige interne kriterier for hvilke tjenester som skal tarifferes etter bestemmelsen. Dette vil tilrettelegge for en likebehandlende praksis, og vil gjøre det enklere å håndtere bestemmelsen korrekt.
For mange er bestemmelsen, og mulighetene denne gir, ukjent. Bestemmelsen har imidlertid flere fordeler ved seg, blant annet vil den spare nettselskapene for administrasjon.
Vi i SVW har erfaring med bruk av bestemmelsen, herunder hvilke tjenester som faller inn under dens anvendelsesområde. Vi har også erfaring med utarbeidelse av interne retningslinjer for bruk av bestemmelsen.