Hvordan unngå foreldelse av krav – i lys av Høyesteretts siste avgjørelse

Kristian Saga
+47 419 33 899
ksa@svw.no

Emma Isaksen
+47 918 69 421
emi@svw.no

Ragnar Hatlem
+47 951 82 421
rha@svw.no

Foreldelse innebærer at et ellers berettiget krav bortfaller, noe som kan få svært inngripende konsekvenser. Regelverket rundt foreldelse er komplisert, og Høyesterett har ikke gjort dette særlig enklere i en ny avgjørelse om hvordan foreldelsesfrister kan avbrytes. Det finnes imidlertid noen enkle måter å unngå disse kompliserte vurderingene på, men det krever en bevissthet rundt foreldelse i oppfølgingen av krav. I dette nyhetsbrevet skal vi se nærmere på den nylig avsagte dommen i Høyesterett, samt hvordan man enkelt kan unngå å havne i samme situasjon.

Høyesterettsdommen

Vi har tidligere skrevet et nyhetsbrev om foreldelse, og der gitt en overordnet beskrivelse av fristene og hvordan man kan avbryte dem. En av metodene for å avbryte foreldelsesfristene er ved at skyldneren erkjenner kravet. Vi skrev dette om erkjennelse i nyhetsbrevet:

"Det skal imidlertid ofte mer til enn man tror for at en erkjennelse foreligger, og det kan ofte bli diskusjoner om hva man har erkjent (bare ansvar for utbedring eller også ansvar for det tilgrensende økonomiske tapet?). Det er derfor ofte risikabelt å lene seg på dette."

At det kan bli diskusjoner om hva man har erkjent, er den nye høyesterettsavgjørelsen som ble avsagt 12. januar i år et konkret eksempel på. Spørsmålet i parentesen ovenfor – altså om det kun var erkjent ansvar for utbedring eller også ansvar for et tilgrenset økonomisk tap – var temaet i saken. Faktum var i korte trekk at entreprenøren Betonmast hadde oppført et leilighetsbygg, og det ble etter noe tid reklamert over at varmeanlegget i bygget ikke fungerte etter hensikten: man fikk ikke regulert ned temperaturen på soverommene. Betonmast gikk i gang med en rekke forskjellige utbedringer knyttet til det vannbårne varmeanlegget, men det viste seg etter hvert at den egentlige årsaken til problemene var manglende isolasjon i etasjeskillene. Betonmast var imidlertid ikke enig i at dette var årsaken, og fortsatte med utbedringer av det vannbårne varmeanlegget frem til foreldelsesfristen var løpt ut.

Selv om Betonmast etter hvert måtte erkjenne at utbedringene de hadde gjort ikke var tilstrekkelige, nektet de deretter ansvar under henvisning til at kravet var foreldet. Byggherren mente imidlertid at Betonmast hadde erkjent ansvar ved sine utbedringsforsøk, og krevde erstatning for kostnadene for å avhjelpe den manglende isolasjonen. Høyesterett kom til at kravet var foreldet.

Høyesteretts begrunnelse er i korte trekk at byggherrens erstatningskrav forutsatte oppfyllelse av noen tilleggsvilkår (utover at det var en mangel) og at utbedringen ikke medførte en erkjennelse av at disse vilkårene var til stede. I denne konkrete saken var tilleggsvilkåret – ifølge Høyesterett – at det måtte ha vært utvist grov uaktsomhet. Dette hadde ikke Betonmast ved sin utbedring erkjent, og dermed var altså erstatningskravet foreldet.[1]

Det man kan utlede av dommen er at selv om entreprenøren gjennom utbedringer anses å ha erkjent en mangel, så har han ikke dermed erkjent andre krav knyttet til mangelen dersom disse kravene forutsetter en annen grad av skyld, f.eks. grov uaktsomhet.

Utover dette, bidrar dessverre ikke Høyesteretts dom til noen særlig avklaring av en del vanskelige spørsmål knyttet til et utbedringsforsøks betydning for hva som er erkjent.  

Løsningen

Som dommen illustrerer, kan det være farlig å lene seg på et utbedringsforsøk som en erkjennelse av et krav. På samme måte som at pågående forhandlinger ikke avbryter foreldelse, må man ofte legge til grunn at heller ikke utbedringsforsøk avbryter foreldelse.

Løsningen er imidlertid enkel, selv om det vel er lettere sagt enn gjort: Partene kan avtale forlengelse av foreldelsesfristene for et oppstått krav.

Dersom man passer på å inngå en slik avtale for hver gang det oppstår spørsmål om et krav, så har man en trygghet for at kravet i hvert fall ikke blir foreldet før det tidspunktet man avtaler forlengelse til (som maksimalt kan være 3 år). Dette tidspunktet vil være langt enklere å forholde seg til, enn antagelser om når de alminnelige foreldelsesfristene løper ut, eller om entreprenørens utbedringsforsøk er tilstrekkelig til at foreldelsesfristen for alle potensielle krav er avbrutt.

Man må imidlertid fremdeles passe på at man da foretar seg noe før denne forlengede fristen løper ut. Nettopp det var faktisk problemet i saken som var oppe for Høyesterett. Der hadde man avtalt en forlenget frist, men byggherren unnlot å foreta seg noe før denne fristen løp ut.

Altså: sørg for å avtale en forlenget foreldelsesfrist når det oppstår et potensielt krav, og husk på å avtale ytterligere forlengelse eller å avbryte fristen på annen måte før denne forlengelsen løper ut. Det kan anbefales å legge inn en kalenderpåminnelse allerede når avtalen om forlengelse inngås.

Avtalen kan gjøres forholdsvis enkel, men det kan være hensiktsmessig å foreta en rask avsjekk med våre advokater for å avklare at alle relevante forhold er hensyntatt.

Fotnoter
[1] Man skulle dermed tro at vi hadde fått svar på spørsmålet i vårt forrige nyhetsbrev om foreldelse: om en utbedring innebærer en erkjennelse av "bare ansvar for utbedring eller også ansvar for det tilgrensende økonomiske tapet?" Det har vi imidlertid bare i begrenset utstrekning.

Årsaken til dette er følgende: Det kravet som byggherren hadde fremsatt, bestod av to elementer. Det ene elementet var dekning av kostnader til utbedringer for å få løst problematikken best mulig og det andre et prisavslagskrav for det verdiminus det utgjorde at mangelen ikke kunne utbedres fullt ut. Begge disse kravene kan byggherren kreve dekket etter hhv. NS 8407 punkt 42.3.1 og 42.4, uten at det kreves grov uaktsomhet. Dette er krav som byggherren kan kreve dekket uavhengig av skyld.

Høyesteretts dom kan på denne bakgrunn fort tolkes som at utbedringsforsøk ikke anses som en erkjennelse av disse kravene – altså krav som i realiteten skal være substitutt for den mangelfulle utbedringen. Vi mener imidlertid at Høyesteretts dom ikke kan tolkes slik. Selv om ett av premissene for Høyesteretts avgjørelse var feil – nærmere bestemt at kravet forutsatte at entreprenøren hadde utvist grov uaktsomhet –er det like fullt på denne bakgrunn man må lese Høyesteretts uttalelser knyttet til foreldelse.