Må nettselskapene bruke rammeavtalene de har inngått?
Høyesterett avsa 5. februar 2026 dom i den såkalte Isola-saken. Dommen har overføringsverdi til et praktisk spørsmål for nettselskaper: Har nettselskapet plikt til å bruke rammeavtalene man har inngått?
Kort om Isola-dommen[1]
Saken gjaldt et langvarig leverandørforhold mellom Isola AS og Dural GmbH. Isola produserte frakoblingsmatter som Dural solgte videre under sitt eget varemerke. I 2015 inngikk partene en ny leveringsavtale. Isola påtok seg en eksklusivitetsforpliktelse, mens Dural påtok seg en volumforpliktelse. Avtalen sa derimot ikke at Dural bare kunne kjøpe fra Isola.
Dural innledet senere samarbeid med en italiensk produsent som utviklet et tilsvarende produkt. Isola mente dette var i strid med avtalen og lojalitetsplikten, og hevet avtalen.
Høyesterett kom til at hevingen var urettmessig. Avtalen inneholdt ingen eksklusivitetsforpliktelse for Dural, og en slik plikt kunne ikke utledes av lojalitetsplikten. Høyesterett la særlig vekt på at profesjonelle parter selv må identifisere og avtalefeste de sentrale rettighetene og pliktene som skal gjelde mellom dem.
Det sentrale poenget er enkelt: Lojalitetsplikten kan utfylle en avtale, men den skal normalt ikke omskrive den forretningsmessige balansen partene faktisk har avtalt.
Isola-dommen viser at leverandøren normalt ikke kan bruke lojalitetsplikten som en bakvei til å etablere en avropsplikt som ikke følger av avtalen. Dersom leverandøren ønsker sikkerhet for et visst volum eller å være eneleverandør må dette reguleres i avtalen.
Overført til rammeavtaler
Rammeavtaler er et praktisk verktøy for nettselskaper. De gjør det mulig å konkurranseutsette et fremtidig behov samlet, og deretter foreta avrop på en enklere måte når behovet oppstår.
Det betyr likevel ikke at nettselskapet automatisk har plikt til å bruke rammeavtalen. Spørsmålet må først og fremst løses ved å se på hva som faktisk er avtalt.
En rammeavtale kan være utformet på flere måter. Den kan gi leverandøren eksklusivitet. Den kan inneholde minimumskjøp. Den kan forplikte nettselskapet til å dekke alle behov innenfor en bestemt kategori gjennom avtalen. Eller den kan bare fastsette priser og vilkår for fremtidige bestillinger, uten at nettselskapet har forpliktet seg til å kjøpe et bestemt volum.
Forskjellen er viktig. Dersom rammeavtalen ikke inneholder eksklusivitet, minimumsvolum eller en klar kjøpsforpliktelse, skal det normalt mye til før leverandøren kan hevde at nettselskapet likevel er forpliktet til å avrope.
Lojalitetspliktens betydning
Det at lojalitetsplikten normalt ikke etablerer avropsplikt, betyr ikke at den er uten betydning. Høyesterett la i Isola-dommen til grunn at lojalitetsplikten kan innebære en plikt til å informere om vesentlige hendelser og endringer av betydning for avtalens gjennomføring.
For rammeavtaler betyr dette at nettselskapet bør opptre ryddig dersom leverandøren har innrettet seg på forventninger nettselskapet selv har skapt. Dette kan for eksempel gjelde der leverandøren har bygget opp lager, beredskap, bemanning eller særskilt kapasitet. Dersom nettselskapet vurderer å ikke bruke rammeavtalen tross at det kan være skapt en forventning bør det vurderes om leverandøren bør informeres.
I Isola-dommen kom Høyesterett til at Dural basert på lojalitetsplikten var forpliktet til å opplyse til Isola at selskapet hadde skaffet seg en alternativ leverandør. Dommen viser samtidig at det er et spillerom til å ivareta egne interesser. Høyesterett kom på denne bakgrunn til at Dural ikke hadde en plikt til å informere med en gang, ettersom dette ville kunne gå på akkord med egne interesser.
Anskaffelsesregelverket inneholder ikke avropsplikt
Anskaffelsesregelverket regulerer først og fremst hvordan anskaffelser skal gjennomføres. Dersom nettselskapet bruker rammeavtalen til å dekke behov som ligger utenfor dens omfang, kan dette etter omstendighetene anses som en ny anskaffelse eller en vesentlig endring av rammeavtalen. Nettselskapet risikerer da overtredelsesgebyr og at avropet eller rammeavtalen blir kjent uten virkning.
Anskaffelsesregelverket inneholder altså enkelte rammer for hvordan nettselskapene kan bruke en inngått rammeavtale, men har ingen regler om plikt til å bruke inngåtte rammeavtaler. I korthet: Anskaffelsesregelverket kan begrense hvordan nettselskapene kjøper, men pålegger ikke kjøp.
Hva bør nettselskapene gjøre?
Ved inngåelse og forvaltning av rammeavtaler bør nettselskapene særlig:
avklare om rammeavtalen skal være eller er eksklusiv
regulere eventuelle forpliktelser eller fravær av forpliktelser til minimumskjøp tydelig
ta nødvendige forbehold når det oppgis estimert verdi og maksimal verdi
presisere om nettselskapet kan kjøpe utenfor rammeavtalen
informere ved vesentlige endringer i forventet bruk
Avslutning
Det korte svaret på spørsmålet i overskriften er: Nei, nettselskapene har ikke nødvendigvis plikt til å bruke inngåtte rammeavtaler.
En slik plikt må normalt forankres i rammeavtalen selv. Isola-dommen understreker at profesjonelle parter må avtale de sentrale kommersielle forpliktelsene. Lojalitetsplikten kan supplere avtalen, særlig når det gjelder informasjons- og varslingsplikter, men den vil normalt ikke medføre kjøpsplikt dersom dette ikke fremgår av rammeavtalen.
For nettselskapene er lærdommen enkel: Vær tydelig på om rammeavtalen bare gir en mulighet til å avrope, eller om den også innebærer en plikt til å gjøre det.