Vedtak fra RME om selvkostbegrepet og noko attåt
RME har nylig behandlet en klagesak om anleggsbidrag mellom Linea og en kunde som ønsket nettilknytning i forbindelse med boligbygging. Saken kan ved første øyekast se ut som en relativt ordinær tvist om størrelsen på et anleggsbidrag. Vedtaket er likevel interessant, fordi RME går ganske konkret inn i hvordan kostnadsgrunnlaget er bygget opp, og særlig hvordan nettselskapet har beregnet interne timepriser.
RME konkluderer med at Linea har beregnet anleggsbidraget i strid med forskrift for omsetningskonsesjonærer § 16-5, jf. § 16-6. Feilen gjelder ikke alle deler av beregningen. Tvert imot aksepterer RME flere av Lineas vurderinger, blant annet at kunden kan belastes hele kostnadsgrunnlaget. Det prinsipielt interessante ligger derfor først og fremst i hvordan RME vurderer selvkost, interne ressurser og hvilke kostnadselementer som kan legges inn i anleggsbidraget.
Selvkost som faktisk begrensning
Etter forskrift for omsetningskonsesjonærer § 16-6 kan anleggskostnaden blant annet omfatte «timeverk for personell, maskiner og utstyr». Det gir nettselskapene adgang til å ta med nødvendige interne kostnader ved prosjektering, planlegging, saksbehandling og oppfølging av tiltaket.
Men adgangen er ikke ubegrenset. RME presiserer at forskriften innebærer at Lineas interne timepriser «må være basert på selvkost». RME viser også til tidligere praksis hvor det er lagt til grunn at nettselskapet ikke har adgang til å benytte påslag for indirekte kostnader i timeprisen ved beregning av anleggsbidrag. Deretter utdyper RME hva dette betyr i praksis:
«Faste kostnader som nettselskapet uansett ville hatt uavhengig av tilknytningen, skal ikke inngå i timesprisen. Timesprisen skal med andre ord være basert på en marginalkostnad.»
Dette er etter vårt syn den sentrale uttalelsen i vedtaket. Selvkost brukes her ikke som et løst rimelighetsbegrep. Det brukes som en konkret avgrensning mot kostnader som hører til nettselskapets ordinære virksomhet. Det avgjørende er ikke om kostnaden er reell for nettselskapet. Det avgjørende er om kostnaden er direkte henførbar til den aktuelle tilknytningen.
RME går deretter inn i Lineas beregning. Linea hadde forklart at timesatsene var basert på selskapets faktiske kostnader ved å stille personell til disposisjon. I beregningen var det imidlertid inkludert både direkte og indirekte kostnader, blant annet kompetanseutvikling og opplæring, faglige møter, intern koordinering, bedriftshelsetjeneste, arbeidstøy, verneutstyr, IT-systemer, lisenser, kontorhold, husleie, telefoni og personforsikringer.
RME aksepterer ikke denne tilnærmingen, og skriver at «beregningen av timesprisen skal baseres på kostnader som er direkte henførbare til den aktuelle tilknytningen», og at kostnader Linea ville hatt uavhengig av det aktuelle oppdraget, «skal ikke legges til». Som eksempler på sistnevnte nevnes HR/HMS, bedriftshelsetjeneste, kompetanseutvikling og opplæring.
RME konkluderer derfor med at Linea har brukt for høy timesats for interne ingeniører og planleggere. Den samme vurderingen gjøres for saksbehandlingskostnadene.
Dette er den delen av vedtaket som trolig har størst overføringsverdi til andre nettselskaper. Mange nettselskaper bruker interne timepriser i anleggsbidragssaker. Vedtaket viser at slike satser må kunne forklares og dokumenteres på en måte som viser sammenhengen med den konkrete tilknytningen. En modell som i realiteten ligner en “fullkostmodell”, vil være sårbar dersom den inkluderer generelle driftskostnader som uansett ville påløpt.
Hvilke kostnader kan inngå?
Vedtaket innebærer selvsagt ikke at RME avskjærer interne kostnader, ettersom dette følger rett ut av forskriften. RME aksepterer videre i utgangspunktet at flere av aktivitetene Linea hadde beskrevet, kan inngå i selvkostberegningen. Dette gjaldt blant annet prosjektering og dimensjonering av nettanlegg, teknisk planlegging og dokumentasjon, oppfølging i byggefasen, idriftsettelse, koordinering mot entreprenører og interne fagmiljøer.
RME skriver uttrykkelig at alle disse aktivitetene «kan være nødvendige for å gjøre det driftsmessig forsvarlig å tilknytte kunden». Det er derfor ikke typen arbeid som er problemet. Problemet er hvordan timeprisen for arbeidet er beregnet.
RME sier ikke at nettselskapet har tatt med irrelevante arbeidsoperasjoner. RME sier at kostnadene ved de relevante arbeidsoperasjonene er priset for høyt, fordi timesatsen inneholder kostnader som ikke er direkte henførbare til kundens tilknytning. Dette skillet er viktig i praksis.
Nettselskapet kan kreve dekket nødvendig tidsbruk. RME presiserer også at nødvendig tidsbruk knyttet til utarbeidelse av bestilling til entreprenør, videre dialog og oppfølging av eksterne entreprenører kan inngå. Samtidig understreker RME at «det bare er faktisk medgått tid det kan kreves betaling for».
Det samme skillet kommer frem i vurderingen av saksbehandlingskostnadene. RME aksepterer at kundedialog, saksoppfølging, utarbeidelse av tilbud og avtaler, intern og ekstern koordinering, dokumentasjon og kvalitetssikring kan være kostnader knyttet direkte til kundens forespørsel.
Men igjen er timesatsen problemet. RME skriver at nær halvparten av timesatsen synes å være basert på indirekte kostnader, herunder en betydelig andel driftskostnader. Dette er, etter RMEs vurdering, kostnader nettselskapet ville hatt uavhengig av den konkrete tilknytningen, og som derfor ikke skal inngå i kundens anleggsbidrag.
Det praktiske budskapet er dermed ganske presist: Nettselskapet kan ta betalt for nødvendige interne ressurser. Men timeprisen må “renses” for kostnader som ikke har en tilstrekkelig nær sammenheng med den konkrete tilknytningen.
Tiårsregelen og hele kostnadsgrunnlaget
Et tredje spørsmål i saken var om kunden skulle dekke hele kostnadsgrunnlaget. RME konkluderer med at Linea hadde beregnet kundens forholdsmessige andel i samsvar med forskriften.
Etter forskrift for omsetningskonsesjonærer § 16-8 kan kundens anleggsbidrag settes lik kostnadsgrunnlaget når tre vilkår er oppfylt. Kunden må være eneste bruker av nettanlegget, nettanlegget må være dimensjonert etter nettselskapets minste standard i forhold til kundens bestilte kapasitet, og nettselskapet må vurdere at andre kunder ikke vil bli tilknyttet eller få økt kapasitet i nettanlegget innen ti år.
RME legger til grunn at kunden var eneste bruker av nettanlegget som ble etablert. Det var heller ingen tvil om at de installerte målerne var tilknyttet kundens boenheter. På denne bakgrunn skriver RME at «det estimerte anleggsbidraget kun inkluderer kostnader knyttet til nettanlegg der kunden er eneste bruker». RME finner heller ingen holdepunkter for at Linea hadde dimensjonert nettanlegget utover selskapets minste standard i forhold til kundens bestilte kapasitet.
Det mest interessante er likevel RMEs vurdering av tiårsregelen. RME skriver at det ikke er dokumentert fra Lineas side om selskapet har foretatt en konkret vurdering av «hvorvidt andre kunder vil bli tilknyttet eller få økt kapasitet innen ti år». Det kunne isolert sett tilsi en svakhet i Lineas saksbehandling. Likevel legger RME til grunn at nettanlegget “fremstår som kundespesifikt”, og at det ikke vil bli aktuelt for andre kunder å be om tilknytning til dette anlegget innen de neste ti årene. RME konkluderer derfor med at vilkårene for å sette kundens anleggsbidrag lik kostnadsgrunnlaget er oppfylt. Dette er en nyttig presisering.
Vedtaket viser at manglende dokumentasjon av tiårsvurderingen ikke nødvendigvis er avgjørende dersom sakens faktum likevel tilsier at anlegget er kundespesifikt. Samtidig er formuleringen en klar påminnelse til nettselskapene: vurderingen bør faktisk gjøres og dokumenteres.
RME minner også om konsekvensen dersom forutsetningen senere viser seg å være feil. Dersom det etableres andre tilknytningspunkter til anlegget innen ti år fra tilknytningstidspunktet, må nettselskapet tilbakebetale den delen av anleggsbidraget som overstiger kundens forholdsmessige andel. I forarbeidene til forskriften omtales denne regelen som en sikkerhetsventil som skal fange opp de tilfellene der nettselskapets vurdering viser seg å være feil.
På dette punktet er vedtaket derfor ikke en innstramming i selve retten til å belaste kunden hele kostnadsgrunnlaget. Snarere bekrefter RME at dette kan gjøres når vilkårene er oppfylt. Men vedtaket viser samtidig at tiårsregelen ikke bør behandles som en formalitet. Nettselskapet bør kunne vise hvorfor det er lagt til grunn at ingen andre kunder vil ha nytte av anlegget innenfor perioden.
Informasjonsplikt og etterberegning
Vedtaket inneholder også to andre forhold som bør nevnes.
For det første konstaterer RME brudd på informasjonsplikten. Linea hadde i kundens tilbud feilaktig oppgitt at det er NVE som forvalter anleggsbidragsregelverket, og RME kunne heller ikke se at estimatet eller den endelige avtalen inneholdt informasjon om at uenighet om anleggsbidrag kan bringes inn for RME.
For det andre konstaterer RME at Linea ikke hadde foretatt etterberegning av anleggsbidraget, til tross for at anlegget hadde vært ferdigstilt i over to år. RME viser til at anleggsbidraget skal etterberegnes på grunnlag av faktisk påløpte kostnader.
Dette forsterker inntrykket av at RME ikke bare vurderer selve kalkylen. Direktoratet kontrollerer hele prosessen rundt anleggsbidraget: informasjon, estimat, kostnadsgrunnlag, forholdsmessig andel og etterberegning.
Vedtaket kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.
Sent from Outlook for iOS