Realitetene avgjør: Nytt RME-vedtak om anleggsbidrag ved flytting fra gammel bolig til ny fritidsbolig
Når en kunde bygger ny fritidsbolig på samme eiendom som en eksisterende tilknytning, er det ikke nødvendigvis avgjørende at nettmeldingen er registrert som «ny installasjon». I et nytt vedtak legger RME stor vekt på realitetene i kundeforholdet, og kommer til at nettselskapet skulle ha behandlet saken som en bestilling om økt kapasitet, ikke som en ny tilknytning. Vedtaket berører flere sentrale spørsmål i anleggsbidragsregelverket, blant annet forholdet mellom ny tilknytning og økt kapasitet, kravet om at investeringen må være kundeutløst, beregning av kostnadsgrunnlaget og etterberegning etter ferdigstillelse.
Kort om saken
Saken gjaldt uenighet om beregningen av anleggsbidrag ved tilknytning av en ny fritidsbolig. Kunden hadde fra før et eldre hus på samme eiendom. Det gamle huset var allerede tilknyttet nettet, men skulle rives og kobles fra samtidig som den nye fritidsboligen ble tatt i bruk.
RME delte vurderingen inn i fire spørsmål. Det første var om nettselskapet hadde fastsatt og krevd inn betaling etter riktig regelverk. Det andre var om investeringene var utløst av kundens forespørsel. Det tredje var om anleggsbidraget var beregnet riktig. Det fjerde var om nettselskapet hadde etterberegnet kostnadene ved gravearbeidet og sendt sluttfaktura i tråd med regelverket.
Riktig regelverk: flytting, ny tilknytning eller økt kapasitet?
Det første og mest sentrale spørsmålet var om saken skulle behandles som endring av nettanlegg etter forskrift for omsetningskonsesjonærer § 17-4, som ny tilknytning etter § 16-1 første ledd bokstav a, eller som økt kapasitet etter § 16-1 første ledd bokstav b.
RME tok utgangspunkt i at det avgjørende ikke er hva nettmeldingen kalles, men hva kundens forespørsel faktisk innebærer. Det er realitetene i saken som avgjør hvilket regelsett som kommer til anvendelse.
RME avviste først at saken var en ren endring av nettanlegg etter § 17-4. Slike saker gjelder typisk praktiske eller kosmetiske endringer, for eksempel flytting av en stolpe, flytting av en nettstasjon eller omlegging fra luftledning til jordkabel. Her var bakgrunnen ikke et slikt ønske, men tilknytning av en ny fritidsbolig.
Spørsmålet ble derfor om saken skulle behandles som en ny tilknytning eller som økt kapasitet. RME la særlig vekt på at kunden hadde et eksisterende kundeforhold med nettselskapet, at det gamle huset skulle frakobles samtidig som den nye fritidsboligen skulle tilknyttes, og at nettselskapet tok høyde for dette ved prosjekteringen.
RME understreket at etablering av et nytt tilknytningspunkt normalt taler for ny tilknytning. Likevel trakk realitetene i denne saken i motsatt retning. Kunden hadde ikke ment å avslutte kundeforholdet. Den eksisterende effektutvekslingsrettigheten skulle i praksis videreføres fra én bolig til en annen i umiddelbar nærhet på samme eiendom. RME la også vekt på at kunden hadde en berettiget forventning om å beholde sin etablerte effektutvekslingsrettighet.
RME konkluderte derfor med at nettselskapet hadde brukt feil regelverk ved å behandle saken som ny tilknytning. Saken skulle i stedet behandles som en forespørsel om økt kapasitet etter forskrift for omsetningskonsesjonærer § 16-1 første ledd bokstav b.
Var investeringen utløst av kunden?
Deretter vurderte RME om investeringene var «utløst» av kunden etter § 16-1 første ledd.
RME presiserte at det må være årsakssammenheng mellom kundens forespørsel og nettselskapets investering. Samtidig la RME stor vekt på nettselskapets tekniske vurderinger, fordi nettselskapet har ansvaret for forsvarlig drift og for å overholde kravene til leveringskvalitet.
Nettselskapet hadde dokumentert at tilknytning uten nettforsterkning ville gitt for lav spenning og for lav kortslutningsytelse. RME viste blant annet til kravene til spenningskvalitet etter leveringskvalitetsforskriften, og la til grunn at nettselskapet hadde begrunnet behovet for nettforsterkning. Investeringene var derfor utløst av kundens forespørsel om økt kapasitet, og nettselskapet hadde i utgangspunktet rett til å kreve anleggsbidrag.
Beregningen av anleggsbidraget
Det neste spørsmålet var om anleggsbidraget var beregnet riktig.
Nettselskapet hadde opprinnelig fordelt kostnadsgrunnlaget for fellesanlegg som en forholdsmessig andel etter § 16-9 første og andre ledd, slik at kunden skulle dekke 25 prosent. Senere mente nettselskapet at hele kostnadsgrunnlaget kunne belastes kunden etter § 16-9 tredje ledd.
RME aksepterte i prinsippet at nettselskapet kan korrigere beregningen, også etter at avtale om anleggsbidrag er inngått. Begrunnelsen var blant annet at anleggsbidrag er en tariff, at nettselskapet selv har ansvar for å fastsette tariffen riktig, og at regelverket bør gi rom for å korrigere feil slik at praksis blir objektiv og ikke-diskriminerende.
Samtidig understreket RME at en slik korrigering ikke kan føre til at kunden mister vernet etter 15-prosentregelen. Selv om beregningsmåten endres, kan nettselskapet normalt ikke kreve mer enn 15 prosent utover det estimerte anleggsbidraget, med mindre overskridelsen skyldes forhold på kundens side.
RME aksepterte også at vilkårene for å belaste hele kostnadsgrunnlaget på kunden var oppfylt etter § 16-9 tredje ledd. RME la blant annet vekt på at tiltaket var dimensjonert etter nettselskapets minste standard for kundens bestilte kapasitet, og at nettselskapet hadde begrunnet hvorfor det var lite sannsynlig at andre kunder ville bli tilknyttet eller få økt kapasitet i anlegget innen ti år.
Nettselskapet hadde likevel ikke beregnet anleggsbidraget riktig. Når saken skulle behandles som økt kapasitet, måtte den nye stikkledningen anses som en utskifting av kundens eksisterende tilknytning. Nettselskapet skulle derfor trekke fra reinvesteringskostnader og legge til fremskyndingskostnader for kundens stikkledning. I tillegg måtte kundens andel av kostnadsgrunnlaget for fellesanlegget beregnes på nytt.
RME konkluderte derfor med at anleggsbidraget var beregnet i strid med forskriften. Nettselskapet ble pålagt å beregne anleggsbidraget på nytt i tråd med kravene i forskrift for omsetningskonsesjonærer §§ 16-1 og 16-5 til 16-9.
Etterberegning
Til slutt vurderte RME etterberegningen av gravekostnader for kabelgrøften frem til kundens tilknytningspunkt.
Etter § 16-11 skal anleggsbidraget etterberegnes etter ferdigstillelse basert på faktisk påløpte kostnader. Nettselskapet kunne i utgangspunktet kreve dekning for faktiske kostnader betalt til entreprenør etter rammeavtale. Spørsmålet var likevel om merkostnadene ved mengderegulering av kabelgrøften kunne kreves dekket fullt ut fordi kunden ønsket en annen trasé.
RME uttalte at dersom kunden ønsker endringer som utløser merkostnader, må nettselskapet gi kunden tilbud på den ekstra kostnaden og kreve aksept før gjennomføring. I denne saken mente RME at nettselskapet ikke hadde opplyst kunden om at endret gravetrasé ville gi merkostnader, og heller ikke hadde gitt et nytt tilbud som krevde aksept. Nettselskapet kunne derfor ikke kreve slike merkostnader dekket utover 15 prosent av estimert anleggsbidrag.
Avslutning
Vedtaket berører flere sentrale spørsmål knyttet til innkreving, beregning og etterberegning av anleggsbidrag.
For det første viser vedtaket at realitetene i kundeforholdet kan bli avgjørende for om en sak skal behandles som ny tilknytning eller økt kapasitet. For det andre viser vedtaket at nettselskapet kan ha adgang til å korrigere beregningen av anleggsbidraget etter avtaleinngåelse, men uten at kunden mister vernet etter 15-prosentregelen. For det tredje viser vedtaket betydningen av å dokumentere kostnadsendringer og innhente aksept dersom endringer på kundens side skal kunne belastes kunden fullt ut.
Vedtaket er for ordens skyld ikke endelig, ettersom klagefristen ennå ikke er utløpt. Vedtaket kan leses i sin helhet her: https://www.nve.no/media/20067/202506372-27-vedtak-i-uenighetssak-om-anleggsbidrag-6087394_15_2_skjult-innhold.pdf