Har nettselskaper ansvar for nettkunders ulovlige nettanlegg?
Nettselskaper er som utgangspunkt ansvarlige for egne nettanlegg, mens kunder selv må sørge for nødvendige konsesjoner og etterlevelse av sikkerhetskrav for sine anlegg. Eiergrensesnittet og tilknytningspunktet blir derfor avgjørende. Samtidig bør nettselskaper være varsomme med å sette spenning på kunders anlegg før kunden har dokumentert at nødvendige tillatelser foreligger.
En kjent utfordring – særlig i opprettsnæringen
En artikkel i Europower fra april 2026 illustrerer problemstillingen.
Våren 2025 mottok Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en søknad fra Mowi. Ifølge omtalen hadde selskapet, uten påkrevde tillatelser, bygd og idriftsatt en nettstasjon og en 2,2 kilometer lang 3 kV-kabel knyttet til et oppdrettsanlegg i Giske kommune. Det var også etablert en transformatorstasjon.
Anlegg for overføring av elektrisk energi med høy spenning kan etter energiloven ikke bygges eller drives uten konsesjon. NVEs seksjonssjef uttalte:
– Å bygge og drive vassdrags- og elektriske anlegg uten nødvendige tillatelser eller i strid med tillatelsene er alvorlig.
NVEs seksjonssjef opplyste samtidig at oppfølging av tips og varsler om ulovlig bygging er en høyt prioritert oppgave for NVE:
– Vi avdekker dessverre fortsatt at bygging uten tillatelse eller i strid med tillatelsen forekommer. Det er alvorlig, sier Kråkenes.
Bygging uten tillatelse eller i strid med fastsatte vilkår undergraver konsesjonssystemet. Saken aktualiserer samtidig hvor langt nettselskapets ansvar strekker seg når det ulovlige anlegget tilhører kunden.
Nettselskapenes leverings- og tilknytningsplikt
I kraft av å være monopolister er nettselskaper med områdekonsesjon underlagt leveringsplikt etter energiloven § 3-3. Begrepet «leveringsplikt» brukes gjerne som en samlebetegnelse på plikten til å tilknytte kunder, foreta nødvendige investeringer i nettet, samt levere strøm i tilfeller hvor kunden ikke har strømleverandør.
Tilsvarende har nettselskaper med anleggskonsesjon en tilknytningsplikt for uttakskunder etter energiloven § 3-4.
Tilknytningspunktet og eiergrensesnittet
Det rettslige utgangspunktet for eiergrensesnittet mellom nettselskapet og den enkelte kunden følger av leveringsplikten i energiloven § 3-3 første ledd. Nettselskapet kan ikke kreve at kunden tar ansvar for deler av tilknytningen eller nettet som omfattes av nettselskapets leveringsplikt. Bestemmelsen lyder:
"Den som gis områdekonsesjon etter § 3-2, skal levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Områdekonsesjonæren har plikt til å tilknytte nye anlegg for uttak av elektrisk energi og om nødvendig investere i nettanlegg innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Den samme plikten gjelder ved forbruksøkninger som medfører behov for investeringer i nett."
Leveringsplikten gjelder frem til og med tilknytningspunktet. Hvor dette punktet ligger, er ikke direkte regulert i energiloven, men er nærmere omtalt i energilovforskriften og merknadene til forskriften.
Energilovforskriften § 3-1 tredje ledd omtaler tilknytningspunktet slik:
"Fordelingsanlegg med spenning under 1000 volt vekselstrøm/1500 volt likestrøm er konsesjonspliktige frem til tilknytningspunkt hos kunde."
I merknadene til bestemmelsen heter det:
"[Tredje] ledd har som hensikt å fastsette at det bare skal være ett tilknytningspunkt for hver kunde på hver lokasjon. For bolighus vil tilknytningspunktet være i klemme på husvegg eller innføring gjennom grunnmur. For gårdsbruk vil det være ett tilknytningspunkt for hver gård, slik at interne nett på gården ikke gir noe nytt tilknytningspunkt. Tilsvarende vil gjelde for bedriftsinterne nett."
Utgangspunktet er bekreftet i forvaltningspraksis. I NVEs vedtak 2. januar 2017 uttalte NVE:
"Det fremgår av forvaltningspraksis at leveringsplikten gjelder frem til klemme på vegg eller inntak gjennom grunnmur."
Det alminnelige utgangspunktet er ikke til hinder for at nettselskapet og kunden avtaler et annet tilknytningspunkt og eiergrensesnitt. I vedtaket 2. januar 2017 uttalte NVE:
"Leveringsplikten er imidlertid ikke til hinder for at kunde og nettselskap kan avtale annet tilknytningspunkt dersom begge parter er enige.
(…)
Åpningen for å avtale annet tilknytningspunkt er en mulighet nettselskapet kan benytte seg av, men ikke noe kunde eller kundens installatør kan kreve dersom nettselskapet ikke ønsker det."
Det samme fremgår av OEDs vedtak 25. februar 2015:
"Andre tilknytningspunkt enn klemme på husvegg eller inntak gjennom grunnmur, må baseres på gjensidig avtale mellom nettselskapet og kunden."
I saken for OED anførte nettselskapet at "det er kundens anleggsløsning som definerer hvor kundens installasjon begynner", og videre at "det i mangel på annen skriftlig avtale vil være hvordan et anlegg er konstruert som vil si noe om hva som er avtalt grensesnitt hos den enkelte kunde". Nettselskapets syn var dermed at anleggets konstruksjon måtte være bestemmende for grenseskillet hos den enkelte kunde.
OED var ikke enig og uttalte:
"At tilknytningspunktet blir definert til å være i klemme på husvegg eller innføring gjennom grunnmur i merknadene til energilovforskriften er etter departementets vurdering ment å beskytte kunder mot urimelige løsninger og gi en mer ensartet praksis for tilknytning.
(…)
Departementet er av den oppfatning at leveringsplikten er ment å gjelde frem til klemme på husvegg eller inntak gjennom grunnmur, i henhold til merknadene til energilovforskriften.
(…)
Departementet er enig med NVE i at det ikke er opp til det enkelte nettselskap å avgjøre hvor langt leveringsplikten går. Departementet er imidlertid av den oppfatning at det kan avtales annet tilknytningspunkt dersom begge parter er enige.
(…)
[Nettselskapet] kan, etter departementets vurdering, ikke gå ut fra at det er anleggets konstruksjon som avgjør avtalt eiergrensesnitt hos den enkelte kunde. En slik praksis mener departementet er i strid med energiloven § 3-3 om leveringsplikten. I situasjoner der det ikke foreligger en slik avtale, mener departementet at leveringsplikten går frem til klemme på husvegg eller inntak gjennom grunnmur."
For ordinære tilknytninger er konklusjonen derfor at tilknytningspunktet, dersom annet ikke er avtalt, ligger ved klemme på husvegg eller inntak gjennom grunnmur. Nettselskapet og kunden kan avtale et annet eiergrensesnitt, men anleggets fysiske konstruksjon er ikke i seg selv avgjørende.
For flytende installasjoner, som fiskeoppdrettsanlegg, har tilknytningspunktet ikke vært like entydig definert. NVE har presisert at områdekonsesjonærens plikt er oppfylt ved å gi kunden tilknytning, eller bygge nettet frem, til et hensiktsmessig sted i nærheten av sjøen. Tilknytningspunktet skal legges til det samfunnsmessig mest rasjonelle punktet for forsyning av den flytende installasjonen. Det endelige leveringspunktet må avtales konkret mellom partene.
Tilknytningspunktet er styrende for ansvaret
Energiloven og tilhørende forskrifter bygger på et konsesjonssystem. Den som skal utføre konsesjonspliktig virksomhet, må ha konsesjon fra NVE.
Det kreves konsesjon etter energiloven for å bygge, eie og drive nettanlegg. Det juridiske og fysiske eiergrensesnittet er derfor i praksis styrende for hvem som må søke om og inneha konsesjon for de ulike delene av nettanlegget. Eier eller driver av et elektrisk anlegg må også sørge for at sikkerhetskravene i blant annet forskrift om elektriske forsyningsanlegg (FEF) er oppfylt, jf. FEF § 1-3.
Utgangspunktet er dermed at nettselskapet er ansvarlig for sitt eget anlegg, mens kunden er ansvarlig for sitt. Et klart og dokumentert tilknytningspunkt er avgjørende både for ansvarsplasseringen og for å avklare hvem som skal innhente nødvendige tillatelser.
Kan nettselskaper i fremtiden også pålegges ansvar for nettkundens nett?
Det kan ikke utelukkes at Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i fremtiden vil stille krav om at nettselskapene ikke setter spenning på kundens uttak før kunden har dokumentert nødvendig konsesjon etter energiloven. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) kan også rette søkelyset mot nettselskapenes rolle ved spenningssetting av anlegg som mangler nødvendige tillatelser.
SVW vil advare mot en praksis der nettselskaper setter spenning på kundens anlegg selv om nettselskapet er kjent med at kunden ennå ikke hadde fått konsesjon. Fra et offentligrettslig og regulatorisk perspektiv innebærer den en risiko for kritikk og mulige reaksjoner fra RME eller DSB.
Risikoen kan reduseres gjennom tydelige vilkår i tilknytningsprosessen. Nettselskapet bør skriftlig presisere – for eksempel i avtalen om anleggsbidrag eller en annen tilknytningsavtale – at kundens anlegg ikke vil bli satt under spenning før kunden har dokumentert at alle nødvendige tillatelser etter energiloven og el-tilsynsloven foreligger.