Ny dom om ansvarsbegrensning og standardvilkår

Kristian Saga
+47 419 33 899
ksa@svw.no

Ragnar Hatlem
+47 951 82 421
rha@svw.no

Philip Hulløen
+47 940 36 797
pnh@svw.no

Entreprenører og leverandører er ofte glade i å vise til egne standardvilkår. Noen ganger skjer det ryddig og tydelig. Andre ganger skjer det som en liten bisetning langt nede i tilbudet. Det er lett å tenke at en slik henvisning automatisk gjør alle vilkårene til en del av kontrakten. Så enkelt er det heldigvis ikke.

I denne ukens nyhetsbrev ser vi nærmere på en ny avgjørelse fra Høyesterett som etter vår oppfatning er både god og praktisk viktig for nettselskaper. Dommen gjelder riktignok en tvist mellom en totalentreprenør og en totalunderentreprenør, men problemstillingen er velkjent også i nettselskapenes kontrakter: Hvor langt rekker egentlig en generell henvisning til entreprenørens eller leverandørens egne vilkår?

Kort om saken

Saken gjaldt en avtale mellom Boligenergi som totalentreprenør og Rototec som totalunderentreprenør om boring av 34 energibrønner ved Engelsborg borettslag i Oslo. Avtalen var basert på NS 8417, og kontraktssummen var på i underkant av NOK 5 millioner.

Boringen førte dessverre til omfattende setningsskader på borettslaget og to naboeiendommer. De samlede utbedringskostnadene er anslått til mellom NOK 100 og 200 millioner. I et slikt bilde blir det naturligvis svært viktig hvordan ansvaret er fordelt mellom partene.

Rototec hadde i sitt tilbud skrevet at selskapets «Alminnelige Vilkår for energiboring (kundeavtale energiboring 2017) gjelder dette prosjekt». Problemet var at disse vilkårene inneholdt meget vidtrekkende ansvarsbegrensninger. Blant annet var Rototec etter disse vilkårene ikke ansvarlig for visse følgeskader overfor tredjeperson, og ansvaret var dessuten begrenset til den avtalte prisen. Hvis disse klausulene gjaldt, ville det i praksis få svært stor betydning for regressoppgjøret.

Høyesteretts vurderinger

Høyesterett tok utgangspunkt i et nokså selvfølgelig, men likevel viktig poeng: En henvisning må tolkes i sin sammenheng. Det avgjørende er ikke bare hva som står skrevet, men også hvor det står, hvordan det er presentert, og hvordan det passer inn i kontraktssystemet for øvrig.

Henvisningen til Rototecs alminnelige vilkår sto under overskriften «Bestillerens forpliktelser». Under samme overskrift sto det bestemmelser om helt praktiske forhold, slik som adkomst til borestedet, tilgang på vann og strøm og andre forhold knyttet til gjennomføringen av arbeidet. Etter Høyesteretts syn talte dette klart for at henvisningen bare gjaldt de delene av standardvilkårene som knyttet seg til slike praktiske forhold.

Det talte i samme retning at tilbudet ellers ikke omhandlet juridiske ansvarsforhold. De omstridte klausulene innebar dessuten en meget betydelig omfordeling av ansvar sammenlignet med NS 8417 punkt 49.3, som ellers regulerte forholdet mellom partene. Nettopp derfor mente Høyesterett at Rototec burde ha synliggjort dette klart dersom selskapet faktisk ønsket å gjøre et slikt unntak fra standarden gjeldende.

Høyesterett la også vekt på det overordnede avtaledokumentet. Der fremgikk det uttrykkelig at NS 8417 gjaldt, med de presiseringer og endringer som fulgte av avtaledokumentet. Det var ikke gjort noen uttrykkelig endring av standardens ansvarsregel. Da skulle det etter Høyesteretts syn mye til for at en nokså uklar henvisning i tilbudet kunne “slå i hjel” det som ellers fremgikk av den fremforhandlede kontrakten.

Rototec anførte også at partene hadde brukt samme henvisningsteknikk i tidligere prosjekter. Dette førte ikke frem. Høyesterett la blant annet vekt på at ansvarsbegrensningene ikke tidligere hadde vært noe særskilt tema, og at de heller ikke hadde vært påberopt før tvisten var godt i gang. Konklusjonen ble derfor at henvisningen ikke omfattet ansvarsbegrensningene, og anken ble forkastet.

Hva betyr dette for nettselskapene

Etter vår oppfatning er dette en svært nyttig dom for nettselskaper og andre byggherrer. Den bekrefter at man ikke uten videre skal måtte leve med tyngende ansvarsbegrensninger bare fordi entreprenøren eller leverandøren har sneket inn en generell henvisning til egne vilkår et sted i tilbudet.

Samtidig er dommen også en påminnelse om at det samme kan gjelde andre veien: ønsker byggherren å pålegge entreprenøren eller leverandøren et ansvar som er vesentlig mer tyngende enn det som følger av standardene, kan det være grunn til å sørge for at dette kommer tydelig frem.

Det viktigste praktiske budskapet er etter vår oppfatning dette: Dersom noen vil fravike den avtalte standardkontrakten på et punkt som er tyngende for den annen part, må dette fremgå klart. Det holder ikke alltid med en generell henvisning til «alminnelige vilkår».

Dommen illustrerer også noe vi har vært inne på flere ganger tidligere: dokumentplassering og dokumentrekkefølge betyr mye. En bestemmelse får ikke nødvendigvis den rekkevidden avsenderen håper på bare fordi den finnes i kontraktsmaterialet. I profesjonelle kontraktsforhold blir både ordlyd, system, sammenheng og lojalitetshensyn tillagt vekt.

Noen praktiske råd

For nettselskaper er det etter vår oppfatning særlig grunn til å merke seg følgende:

• Sørg for en tydelig dokumentrekkefølge, hvor eget avtaledokument og avtalt standard går foran entreprenørens tilbud.

• Unngå generelle formuleringer om at entreprenørens eller leverandørens standardvilkår gjelder, med mindre man faktisk ønsker det.

• Krev at alle forbehold, avvik og ansvarsbegrensninger fremheves uttrykkelig, gjerne i et eget avviks- eller forbeholdsskjema.

• Vær særlig oppmerksom på bestemmelser om tredjemannsskader, fordi slike skader kan få svært store økonomiske konsekvenser i anleggsprosjekter.

• Ikke stol på at domstolene alltid vil “redde” byggherren i ettertid. Den sikreste løsningen er fortsatt å rydde kontrakten før signering.