Når avtalen er taus: RME klargjør hvordan eksisterende effektrettigheter skal fastsettes
RME klargjør hvordan effektrettigheter skal fastsettes
RME vektlegger historisk bruk, berettigede forventninger og knapp nettkapasitet i nytt prinsipielt vedtak hvor det ikke forelå avtale mellom nettselskapet og en industrikunde.
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har nylig truffet vedtak i en prinsipielt viktig uenighetssak mellom Aker Solutions AS og Enida AS om effektrettigheter i tilknytning til Aker Solutions sitt industrianlegg i Egersund.
Vedtaket gjelder spørsmålet om hvilken rett til effektuttak en eksisterende nettkunde har når det ikke foreligger en uttrykkelig avtale som regulerer maksimal kapasitet i tilknytningspunktet.
Saken reiser spørsmål som er av stor praktisk og prinsipiell betydning for nettselskaper, industriaktører og andre eksisterende nettkunder i en situasjon hvor nettkapasitet i stadig større grad er blitt en knapp ressurs. Vedtaket gir samtidig viktig innsikt i hvordan RME og Energiklagenemnda ser på forholdet mellom markedsadgang, historisk bruk, berettigede forventninger og samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av kapasitet i strømnettet.
Bakgrunnen for saken var at Aker Solutions planlegger økt aktivitet ved verftet i Egersund, og i den forbindelse ønsket å avklare sine effektrettigheter. Enida mente at Aker Solutions kun hadde rett til et effektuttak på 4,16 MW, mens Aker Solutions gjorde gjeldende at de hadde krav på et effektuttak på 8,6 MW. RME kom til et mellomliggende resultat, og fastsatte Aker Solutions sin rett til effektuttak til 5,5 MW.
Et spørsmål energiregelverket ikke regulerer uttrykkelig
Vedtaket er særlig interessant fordi det tar stilling til et spørsmål energiregelverket ikke regulerer uttrykkelig:
Hvordan skal eksisterende effektrettigheter fastsettes når det ikke foreligger en eksplisitt avtale om kapasitet?
RME understreker at dette ikke innebærer at man befinner seg i et «lovtomt rom». Tvert imot mener RME at spørsmålet må løses på bakgrunn av kravet til markedsadgang i forskrift om nettregulering og energimarkedet (NEM) § 4-6 første ledd, hvor det heter:
«Konsesjonærene skal sørge for markedsadgang for alle som etterspør nettjenester til ikke-diskriminerende og objektive punkttariffer og vilkår.»
RME legger til grunn at bestemmelsen gjelder både nye og eksisterende kunder. For eksisterende kunder innebærer dette at kunden som utgangspunkt skal beholde sin nettilgang og kunne benytte den kapasiteten som er avtalt eller etablert gjennom partenes forhold. RME viser i denne sammenheng til tidligere praksis hvor det er lagt til grunn at kunden «som klar hovedregel har rett til å benytte tilknytningen fullt ut».
Samtidig viser vedtaket at dette utgangspunktet blir langt mer komplisert i situasjoner hvor avtaleforholdet er gammelt, uklart eller ikke regulerer kapasitet eksplisitt. Aker Solutions ble tilknyttet nettet allerede på 1970-tallet, på et tidspunkt hvor knapp nettkapasitet i liten grad var et praktisk problem. RME bemerker uttrykkelig at «manglende nettkapasitet ikke var et tema på dette tidspunktet, og at det derfor ikke var vanlig å fastsette klare grenser for kundens effektuttak».
Dette er et sentralt poeng i vedtaket. RME erkjenner i praksis at store deler av norsk industri og eksisterende nettkunder kan ha tilknytninger som historisk er etablert uten klare reguleringer av maksimal effekt, og at dagens knapphets-situasjon derfor skaper spørsmål som tidligere ikke oppstod.
Historisk forbruk og berettigede forventninger
Vedtaket gir deretter en relativt omfattende gjennomgang av hvilke vurderingsmomenter som er relevante når kundens effektrettigheter må fastsettes konkret.
Et helt sentralt moment er kundens historiske forbruk. RME viser til at dette kan gi uttrykk for hvordan avtalen faktisk er blitt praktisert over tid, og dermed også partenes forståelse av avtalens innhold. Dette knyttes direkte til vurderingen av kundens «berettigede forventninger».
RME legger betydelig vekt på at Aker Solutions over mange år faktisk har hatt et effektuttak opp mot 5,5 MW, og at dette ikke fremstår som tilfeldige enkeltstående hendelser. Samtidig avviser RME at en enkelt maksimal time alene kan etablere en høyere effektrettighet. Aker Solutions hadde én enkelttime med et forbruk på 6 MW, men dette mente RME ikke kunne være avgjørende.
Dette begrunnes på prinsipielt interessant vis. RME uttaler at:
«Høyeste enkeltstående forbrukstopp ville dessuten vært en lite hensiktsmessig rettslig vurderingsnorm i praksis, ettersom det skaper insentiver til å fremprovosere høye forbrukstopper for å sikre seg effektrettigheter i situasjoner hvor avtaleforholdet er uklart.»
Denne uttalelsen er viktig langt utover den konkrete saken. Den viser at RME er opptatt av å unngå strategisk tilpasning i et system med knapp nettkapasitet. Vedtaket signaliserer dermed at historisk bruk er relevant, men at vurderingen må knyttes til kundens reelle og underliggende behov over tid – ikke kunstige eller tilfeldige topper.
Ikke gjennomsnitt – men reelt behov
RME avviser samtidig Enidas argument om at kundens rettigheter burde vurderes ut fra gjennomsnittsforbruk og gjennomsnittlige last per time. RME mener dette ikke gir et riktig bilde av kundens reelle effektbehov, særlig for virksomheter med store variasjoner i belastning og prosjektbasert drift.
Dette er et viktig prinsipielt avklaringspunkt. Vedtaket viser at vurderingen av effektrettigheter ikke nødvendigvis kan baseres på gjennomsnittlig belastning, men må ta høyde for den typen virksomhet kunden faktisk driver. For industrivirksomheter med betydelige variasjoner i produksjon og belastning kan dette få stor betydning.
Vedtaket illustrerer dermed at RME legger opp til en mer funksjonell og virksomhetsnær vurdering av effektbehov, snarere enn en rent matematisk tilnærming basert på statistiske gjennomsnitt.
Nettselskapets passivitet kan få betydning
Et annet sentralt tema i vedtaket er betydningen av nettselskapets passivitet.
Enida gjorde gjeldende at Aker Solutions over tid hadde hatt «uautorisert» forbruk over 4,16 MW. RME er ikke enig i denne argumentasjonen. Det fremheves at Enida ikke hadde varslet kunden om at forbruket ble ansett som uautorisert, samtidig som nettselskapet hadde fakturert kunden for effektuttak langt over den påståtte grensen.
RME uttaler i denne sammenheng at det er «kritikkverdig» å hevde at kunden har hatt uautorisert forbruk basert på grenser som ikke er kommunisert til kunden. Det RME ikke nevner, er at det ikke alltid er slik at nettselskapet har mulighet til å måle effektuttaket på denne måten.
Dette er prinsipielt viktig. Vedtaket viser at nettselskapets opptreden over tid kan bidra til å etablere berettigede forventninger hos kunden. Dersom kunden over lang tid har tatt ut effekt uten protester, blitt fakturert for dette og innrettet sin virksomhet deretter, kan det bli vanskelig for nettselskapet senere å hevde at uttaket var uautorisert.
Vedtaket illustrerer dermed hvordan klassiske avtalerettslige og forvaltningsrettslige hensyn trekkes inn i energireguleringen. RMEs vurdering er ikke begrenset til tekniske eller tariffmessige spørsmål, men omfatter også hensynet til forutberegnelighet, passivitet og innrettelse.
Teknisk kapasitet er ikke nødvendigvis rettslig kapasitet
RME tar også stilling til betydningen av tekniske forhold som overbelastningsvern og releplaner.
Aker Solutions gjorde gjeldende at størrelsen på overbelastningsvernet underbygget en rett til 8,6 MW. RME avviser imidlertid at dette alene kan være avgjørende. Det legges vekt på at vernet ikke nødvendigvis er ment å regulere kundens rett til effektuttak, og at det heller ikke var dokumentert at kunden faktisk hadde benyttet denne kapasiteten over tid.
Dette er også prinsipielt interessant. Vedtaket viser at teknisk kapasitet og rettslig effektrettighetikke nødvendigvis er det samme. At nettet eller kundens anlegg teknisk kan håndtere et visst uttak, betyr ikke automatisk at kunden har rett til å benytte denne kapasiteten uten å betale anleggsbidrag eller inngå nye avtaler.
Balansen mellom etablerte rettigheter og samfunnsmessig rasjonell kapasitetsbruk
Den kanskje viktigste overordnede føringen i vedtaket er hvordan RME forsøker å balansere to grunnleggende hensyn.
På den ene siden fremheves hensynet til eksisterende kunders forventninger og behov for forutberegnelighet. Kunder som over lang tid har hatt et bestemt effektuttak, må som utgangspunkt kunne stole på at denne kapasiteten fortsatt er tilgjengelig.
På den andre siden peker både RME og Energiklagenemnda på at nettkapasitet er en begrenset ressurs som må fordeles samfunnsmessig rasjonelt. Vedtaket viser til energiloven § 1-2 og NEM § 1-1, hvor hensynet til «samfunnsmessig rasjonell» energifordeling fremheves. Det understrekes også at «låst ubrukt kapasitet bør derfor ideelt sett frigjøres til kunder med et mer pressende kraftbehov».
Vedtaket illustrerer dermed en utvikling som blir stadig tydeligere i energireguleringen: spørsmål om kapasitet handler ikke lenger bare om tekniske forhold, men om prioritering, ressursforvaltning og regulatorisk balanse mellom eksisterende og nye behov.
Viktige føringer for nettselskapene
For nettselskapene gir vedtaket flere viktige læringspunkter.
For det første viser saken betydningen av tydelige nettavtaler og eksplisitte reguleringer av maksimal kapasitet. Vedtaket illustrerer hvor krevende og usikkert det kan bli når eldre tilknytninger ikke regulerer effektgrenser klart.
For det andre viser vedtaket at nettselskapenes løpende håndtering av kunders effektuttak kan få betydning for hvilke rettigheter kunden senere anses å ha. Manglende oppfølging, passivitet og fakturering av høyere effektuttak kan bidra til å etablere berettigede forventninger hos kunden.
For det tredje viser saken at vurderingen av effektrettigheter ikke nødvendigvis kan reduseres til en teknisk beregning eller et gjennomsnittsforbruk. RME legger opp til en konkret og helhetlig vurdering hvor faktisk bruk, kundens virksomhet, historikk og partenes opptreden står sentralt.
Avsluttende bemerkninger
Vedtaket er et viktig bidrag til utviklingen av praksis om effektrettigheter i et stadig mer presset kraftsystem. Det gir samtidig et tydelig signal om at gamle og uklare tilknytningsforhold i større grad vil bli vurdert opp mot dagens knapphetssituasjon og hensynet til samfunnsmessig rasjonell utnyttelse av nettkapasitet.
Saken illustrerer også hvordan energireguleringen i økende grad beveger seg fra rene tekniske vurderinger til mer sammensatte avveininger mellom markedsadgang, eksisterende rettigheter, kapasitetsknapphet og effektiv ressursforvaltning.
For både nettselskaper og eksisterende nettkunder er dette derfor et vedtak det er grunn til å merke seg nøye.
Vedtaket kan fås ved å sende e-post til rja@svw.no.