Gulating lagmannsrett har nå slått fast at fristen i NS 8407 punkt 39.2 også omfatter erstatningskrav som har nær tilknytning til kontrakten, selv om kravet må begrunnes i alminnelige erstatningsregler. Lagmannsretten kom også til at kravet var tapt overfor entreprenørens forsikringsselskap. Saken er anket til Høyesterett, men det er foreløpig ikke avklart om den slipper inn til behandling.
I en tidligere Rett på Nett skrev vi om tingrettens dom i denne saken. Nå har Gulating lagmannsrett avsagt dom, etter at den ble påanket. Saken viser at preklusjonsregelen i NS 8407 punkt 39.2 også kan ramme byggherren – og det med tyngde.
Saken gjaldt Mowis erstatningskrav mot totalentreprenøren Krüger Kaldnes (KK) og ansvarsforsikrer If etter en brann ved settefiskanlegget på Sandøra i 2019. Brannen oppstod under KKs sveisearbeider. Deler av Mowis tap ble dekket gjennom intern overføring av smolt fra andre anlegg i konsernet, smolt som ellers kunne vært solgt i markedet. Dette tapet ble først fremsatt 22.06.2022, over ett år etter utløpet av innsigelsesfristen i NS 8407 punkt 39.2 annet ledd.
Mowi anførte at kravet bygget på alminnelig erstatningsrett utenfor kontrakt (delikt), og at slike krav faller utenfor sluttoppgjørsreglene, som etter Mowis syn kun omfatter kontraktsbaserte krav. Lagmannsretten var ikke enig.
Retten la til grunn at formuleringen «i forbindelse med kontrakten» i punkt 39.2 uttrykker et krav om nærhet og tilknytning mellom kravet og kontrakten, ikke et krav om at kravet må ha sitt rettslige grunnlag i kontrakten. Ordlyden gir ikke grunnlag for å skille mellom erstatningsansvar etter alminnelige regler og ansvar særskilt regulert i standarden. Retten uttaler blant annet:
«Ordlyden i punkt 39.2 er tilsvarende vidt formulert, og gir heller ikke rom for å innfortolke begrensninger som unntar bestemte typer krav fra preklusjonsregelens virkeområde, foruten de unntak som er nevnt i 39.2 tredje og fjerde ledd. Ordlyden omfatter etter lagmannsrettens syn i utgangspunktet alle krav byggherren har mot entreprenøren, herunder deliktserstatningskrav.»
Lagmannsretten la også vekt på formålet bak bestemmelsen: å skape en klar og forutberegnelig prosess for endelig avslutning av prosjekter. Dersom punkt 39.2 kun prekluderte krav med grunnlag i kontrakten, ville det «skape åpenbare omgåelsesmuligheter og uthule innrettelsesmekanismen som denne delen av entreprisestandardene etablerer».
Retten konkluderte med at erstatningskravet var prekludert overfor KK. Også direktekravet mot If var tapt, fordi forsikringsselskapet etter forsikringsavtaleloven § 7-6 fjerde ledd kan gjøre gjeldende de samme innsigelsene som sikrede. Varslingsregelen i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd kunne ikke gis analogisk anvendelse på avtalefestet preklusjon.
Hva betyr dette for nettselskapene?
For nettselskaper som byggherrer er dommen en viktig påminnelse om at sluttoppgjørsreglene gjelder bredt. Også krav som springer ut av skader på annet enn kontraktsgjenstanden, typisk skader på eksisterende nettanlegg eller annen infrastruktur som entreprenøren påfører i forbindelse med arbeidene, må fremmes innen fristen i punkt 39.2 annet ledd, selv om det rettslige grunnlaget er alminnelig erstatningsrett. Det er ikke tilstrekkelig at deler av tapet er fremmet i sluttoppgjøret; samtlige delkrav må med, også de som dekkes internt i konsernet eller fremstår som «indirekte» tap.
Veien videre
Spørsmålet om rekkevidden av preklusjonsregelen i NS 8407 punkt 39.2, og forholdet til deliktskrav og direktekrav mot ansvarsforsikrer, er prinsipielt og av stor praktisk betydning for entreprisebransjen. Saken er anket til Høyesterett, men det er foreløpig ikke avklart om den slipper inn til behandling. Vi følger saken videre og kommer tilbake med en grundigere gjennomgang når det er avklart hvordan Høyesterett håndterer saken.