Byggherrens feilutbetaling til entreprenøren gir ikke nødvendigvis krav på tilbakebetaling

Lagmannsretten har i en nylig avsagt dom behandlet en rekke interessante entrepriserettslige problemstillinger.

Et av spørsmålene var om det var inngått en fastpriskontrakt eller om det var avtalt regulerbare mengder for forbelastning. Lagmannsretten konkluderte med at det var tale om en fastpriskontrakt, og at entreprenøren selv hadde risikoen for hvor mye forbelastning det var behov for. Av den grunn fikk entreprenøren heller ikke medhold i sitt krav om tilleggsvederlag for forbelastning utover én meter.

I saken hadde byggherren (Fauske kommunen) allerede – og dermed uten å være forpliktet til det – betalt for en andel av de steinmassene som var nødvendige for forbelastning utover én meter. Lagmannsretten måtte derfor vurdere om byggherren kunne kreve dette beløpet, som utgjorde over 2,5 millioner kroner, tilbake fra entreprenøren.

Lagmannsretten konkluderte med at byggherren ikke hadde krav på tilbakebetaling. Byggherrens grunnlag for det anførte tilbakebetalingskravet var den såkalte læren om «condictio indebiti». Om denne læren har Høyesterett i en tidligere dom uttalt følgende:

«Etter læra om condictio indebiti har det tradisjonelt vore stilt opp som vilkår for tilbakesøking at ytaren måtte vere uforplikta, og at det måtte ligge føre ei unnskyldeleg villfaring hos han, jf. til dømes Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2003, side 679. Men slik også Hagstrøm understrekar på side 680-681 er rettsinstituttet utvikla gjennom praksis. Sentralt er det som er uttala i Rt-1985-290 om at det ‘er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet’.»

Selv om kommunen i saken for lagmannsretten ikke hadde vært forpliktet til å foreta betalingen, fant lagmannsretten at det ikke var rimelig at entreprenøren måtte tilbakebetale beløpet. Byggherren (kommunen) ble i denne forbindelse ikke hørt med at kommunen hadde vært utsatt for et press til å foreta betaling fra entreprenøren. Entreprenøren hadde ikke stanset sitt arbeid, og byggherren hadde hatt all nødvendig informasjon tilgjengelig da man valgte å foreta betalingen. Lagmannsretten mente videre at det var uten betydning at byggherren ikke hadde forstått tallene som lå til grunn for entreprenørens krav. Lagmannsretten la også vekt på at kommunen selv hadde gitt uttrykk for at betalingen var skjedd av «ren velvilje».

Dommen er viktig å være klar over alle nettselskaper i rollen som byggherre. Selv om NS 8407 pkt. 28.1 annet ledd bestemmer at «Betaling av faktura innebærer ingen godkjennelse av grunnlaget for fakturaen eller kravets størrelse», vil ikke byggherren automatisk kunne kreve tilbakebetaling av et feilutbetalt beløp. Dette beror på en nærmere vurdering. Byggherren må derfor være påpasselige når man foretar betalinger, særlig der man er usikker på om kravet er rettmessig. I slike tilfeller kan det være god grunn til først å konferere med advokat.