Avklaring fra Høyesterett om konsulents erstatningsansvar utenfor kontrakt

Byggherren fikk oppført en firemannsbolig med bistand fra en totalentreprenør og en arkitekt. Det viste seg etterhvert at boligen ble oppført med så store mangler at den måtte rives. Byggherren gikk til søksmål mot både totalentreprenør og arkitekt og vant frem, men begge gikk konkurs. I tillegg var forsikringsdekningene begrenset, slik at det fremdeles gjenstod et tap på flere titalls millioner.

Byggherren forsøkte derfor å få dette resttapet dekket av en Rambøll som var engasjert av flere av aktørene i prosjektet, men byggherren hadde ingen kontrakt med Rambøll. Det var på det rene at byggherren kunne gjøre gjeldende et såkalt direktekrav: altså slik at Rambølls mislighold i kontrakten med en av de andre aktørene i prosjektet, kunne gjøres gjeldende av byggherren. Problemet var at Rambølls oppdrag for de enkelte aktørene var så isolerte, at det ikke kunne konstateres et kontraktsbrudd.

Byggherren anførte imidlertid at Rambøll uansett, basert på sine isolerte oppdrag og generelle kunnskap, burde forstått at prosjektet samlet sett ville være beheftet med de mangler som til slutt førte til at bygget måtte rives. Lagmannsretten var enig i dette, og konstaterte ansvar.

Høyesterett avviste ikke at det er mulig å fremsette krav mot en konsulent uavhengig av direktekravsreglene. Dette har Høyesterett selv konstatert gjennom de såkalt Bori-dommene. Høyesterett vek imidlertid tilbake for å konstatere et generelt skyldansvar: det måtte kreves noe mer.

I dette tilfellet var spørsmålet om Rambøll kunne holdes ansvarlig som følge av Rambølls unnlatelse av å foreta seg noe for å hindre at bygget ble oppført med de aktuelle manglene. Høyesterett konstaterte at en konsulent i sin alminnelighet ikke var forpliktet til å handle for å unngå formuestap, så lenge dette ikke fulgte av en kontraktsforpliktelse. De alminnelige lojalitets- og omsorgsforpliktelsene som følger av kontraktsretten, kommer ikke til anvendelse i relasjon til byggherren som konsulenten ikke hadde et kontraktsforhold til. For at konsulenten skulle holdes ansvarlig måtte det følge av en såkalt “allmenn norm” at man var forpliktet til å handle, for at det skulle kunne konstateres ansvar.

Om dette uttaler Høyesterett følgende:

(56)Det er vanskelig å se hvordan det uavhengig av kontraktsforholdene kan konstateres en plikt for A til å foreta slike handlinger som lagmannsretten beskriver. Retten bygger ikke på at A var kjent med at bygget ble oppført i strid med gjeldende regler. Det var heller ikke tale om en risiko som var skapt av Rambøll. Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Hvis kontraktsforholdene tenkes borte, er det vanskelig å se på hvilket grunnlag han skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten gir uttrykk for.

(57)Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) har vedtatt en «norm for god forretningsskikk», sist revidert 27. mars 2012. Her fremheves blant annet at virksomheter som er medlemmer i RIF, og deres medarbeidere har et samfunnsansvar med utgangspunkt i blant annet «samfunnets legitime forventninger til profesjoner» og «rådgiveres omsorgsforpliktelser».

(58)Som ledd i samfunnsansvaret fremheves det som et underpunkt at ledere og medarbeidere skal varsle om «uetiske forhold en er kjent med som er eller antas vil bli begått». Det faktum lagmannsretten har funnet bevist, er ikke en situasjon som oppfattes av denne beskrivelsen.

(59)Under overskriften «Opptreden overfor samarbeidsparter og konkurrenter» angis det i ett av underpunktene at ledere og medarbeidere skal

«[t]a det direkte opp med vedkommende dersom andres kompetanse eller løsninger ikke anses tilfredsstillende i gjennomføring av samarbeidende prosjekt, og om nødvendig ta det opp med kunden».

(60)Slik jeg forstår dette punktet, gjelder det forholdet til rådgiverens kontraktspart – kunden – og dennes medarbeidere og angir ikke plikter i forholdet til andre ledd i kontraktskjeden. Med det faktum lagmannsretten bygger på, kan jeg uansett ikke se at Rambølls medarbeider, A, har opptrådt i strid med denne bestemmelsen.

(61)Samlet gir RIFs norm for god forretningsskikk ikke støtte for å oppstille en erstatningsrettslig relevant allmenn handlenorm som er brutt ved at A unnlot å handle i den situasjonen som forelå.

Høyesterett viker altså tilbake for å etablere en slik allmenn handlenorm, og tar - etter vår oppfatning - et stort steg tilbake fra den litt uheldige regelen som ble etablert gjennom Bori-regelen.

Avklaringen innebærer at det skal en del til før noen kan holdes ansvarlig uavhengig av om det foreligger brudd på kontrakt. Dette er etter vår oppfatning et steg i riktig retning, selv om det innebærer at det for nettselskaper vil være vanskeligere å holde entreprenørenes konsulenter ansvarlige for feil og mangler ved sine prosjekter.

Dommen understreker viktigheten av at nettselskapene sikrer seg mot konsekvensene av en entreprenørkonkurs, f.eks. ved å holde tilbake nok penger og at det stilles en høy nok sikkerhet. Les mer om dette i et tidligere nyhetsbrev: Cash is king!

Dommen i sin helhet kan leses her: HR-2025-1115-A