Anskaffelsesreglene for å komme ut av dårlige avtaler?

Det hender at det som en gang var lovende utsikter til et idyllisk kontraktsforhold etter hvert viser seg å være starten på et forhold som gradvis forvitrer og preges av uenighet og dårlig stemning.

Ulikt fra ekteskap kreves imidlertid i kontraktsforhold et hjemmelsgrunnlag for å kunne kreve “skilsmisse”. Det fremgår helt tilbake i Norges eldste lov, Norske Lov av 1687, at avtale(forhold) “skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere”.

Det finnes flere avtale- og obligasjonsrettslige “skilsmissegrunnlag” – de fleste har hørt om heving og oppsigelse. Disse krever imidlertid normalt at visse vilkår er oppfylt. Vil anskaffelsesregelverket kunne hjelpe nettselskapet ut av forholdet der hvor kontrakts- og obligasjonsretten kommer til kort?

Utgangspunktet er at anskaffelsesregelverket regulerer perioden før kontrakt inngås og at kontraktens videre liv, når den er inngått, er undergitt obligasjonsretten. Anskaffelsesregelverket gir imidlertid enkelte verktøy og vi skal her trekke frem to: uten virkning og oppsigelse.

Etter anskaffelsesloven § 13 kan en kontrakt kjennes uten virkning når oppdragsgiver har begått nærmere bestemte alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket. Dette er en sanksjon som lovgiver har ansett som så viktig for regelverkets effektive virkning, at domstolene plikter å idømme den uavhengig av partenes påstander når vilkårene er oppfylt. I en nylig dom fra EU-domstolen ble det lagt til grunn at prinsippet om rettsmisbruk ikke forhindrer oppdragsgiver fra å påberope seg “uten virkning” for å komme ut av en avtale som har blitt økonomisk ugunstig. Det er altså fra EU-hold sendt et klart signal om at oppdragsgivere kan påberope seg “uten virkning” for å komme ut av egne kontraktsforhold.

Oppsigelsesretten fremgår i forsyningsforskriften § 24-3 og inntrer når oppdragsgiver har foretatt vesentlige endringer i kontrakten. Dette er en forskriftsfestet oppsigelsesrett som kan påberopes uavhengig av om oppsigelsesrett er inntatt i kontrakten. Det finnes foreløpig så vidt oss bekjent ikke saker om denne bestemmelsen i verken retts- eller KOFA-praksis.

En utfordring er at verken uten virkning eller oppsigelse etter § 24-3 avskjærer erstatningsansvar mot oppdragsgiver. Oppdragsgiver vil altså når bestemmelsene påberopes kunne bli erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette må vurderes konkret og vil neppe alltid være tilfelle. Det kan være fornuftig å innta reguleringer i kontrakten som regulerer konsekvensene av uten virkning eller en oppsigelse etter § 24-3, eksempelvis at det ikke skal ytes erstatning.

Det bør også påpekes at statsstøtteregelverket i enkelte tilfeller vil kunne være til hinder for at en kontrakt endres til leverandørens gunst og gi grunnlag for tilbakebetalingskrav. Statsstøtteregelverket vil også i utgangspunktet avskjære leverandørers adgang til å hente tilbake tap gjennom vederlags- eller erstatningskrav.

Anskaffelsesregelverket (og i enkelte tilfeller statsstøtteregelverket) kan altså i enkelte tilfeller være utveien fra et ulykkelig ekteskap.