Når både byggherre og entreprenør er skyld i forsinkelser
Entrepriseprosjekter er som regel langvarige og av en viss kompleksitet. Det er derfor sjeldent de gjennomføres helt uten at det oppstår utfordringer underveis. En ikke ukjent «stein i skoen» er at prosjektet rammes av forsinkelser. Forsinkelsene kan ha ulikt omfang, og årsaken kan være både ulikeartede og sammensatte.
I et tidligere nyhetsbrev skrev vi om Borgarting lagmannsretts dom i en sak som gjaldt sluttoppgjørstvisten mellom Statens Vegvesen (SVV) og Park & Anlegg AS (PA). Vinklingen den gangen, var PAs krav på MNOK 52 for såkalte produktivitetsforstyrrelser. Tvisten mellom partene gjaldt imidlertid også spørsmålet om hvem som hadde ansvaret for prosjektets omfattende forsinkelser.
Som vi kommer tilbake til avslutningsvis, gir dommen nyttig lærdom for nettselskapene med hensyn til hvilke krav som kan stilles til entreprenørens dokumentasjon og sannsynliggjøring dersom entreprenøren hevder at en forsinkelse skyldes byggherren. Dommen inneholder også interessante uttalelser om hva som blir løsningen dersom det inntrer såkalte «parallelle» forsinkelser – hvor både entreprenøren og byggherren er årsak til forsinkelsene.
Kort om sakens bakgrunn
Partenes kontrakt var basert på NS 8406 for bygging av 1440 meter firefelts motorvei med gang- og sykkelsti, samt riving og oppføring av en ny bro i Fredrikstad. Prosjektet ble kraftig forsinket.
PA fremsatte flere krav mot SVV i sluttoppgjøret, mens SVV på sin side fremsatte krav på dagmulkt med MNOK 41.
Rettslige utgangspunkter – konkret vurdering av årsakssammenheng
Partene var enige om at flere av kontraktens frister var oversittet, hvilket i utgangspunktet ville gi SVV krav på dagmulkt. PA bestred imidlertid kravet, og mente at forsinkelsene skyldtes forhold byggherren var ansvarlig for (såkalt byggherreforhold), og at PA derfor hadde hatt krav på fristforlengelse. Lagmannsretten påpekte i denne forbindelse at fristforlengelse kan være aktuelt for:
«forsinkelser som følge av forhold byggherren er ansvarlig for (byggherreforhold) (…). Forsinkelser som for eksempel skyldes kvalitetsavvik, mangelfull planlegging eller mangelfull effektivitet hos entreprenøren, gir ikke gir rett til fristforlengelse.»
For at entreprenøren skal ha krav på fristforlengelse, må det altså foreligge et byggherreforhold, f.eks. at byggherren ikke tidsnok har stilt byggeplassen til entreprenørens disposisjon i den stand entreprenøren kunne kreve etter kontrakten, at entreprenøren må utføre mer omfattende arbeid en planlagt fordi byggherren hadde gitt feil informasjon, eller at andre entreprenører byggherren har inngått kontrakt med ikke er ferdig med sitt arbeid.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det foreligger et byggherreforhold – for at entreprenøren skal ha krav på fristforlengelse, må byggherreforholdet også ha forårsaket en reell påvirkning på entreprenørens fremdrift. Sagt på en annen måte, må det foreligge årsakssammenheng mellom byggherreforholdet og fremdriftspåvirkningen. Som lagmannsretten påpekte, vil slik årsakssammenheng ikke foreligge dersom:
«entreprenøren for eksempel kan møte byggherreforholdet ved å omdisponere allerede planlagte mannskaper og maskiner og/eller arbeidsoppgaver i prosjektet uten at dette påvirker kontraktens delfrister eller sluttfrist (…)».
Spørsmålet om årsakssammenheng mellom byggherreforholdet og entreprenørens fremdrift, blir ofte omtalt som et spørsmål om fremdriftspåvirkningen påvirker entreprenørens arbeid som ligger på «kritisk linje». Hvilke arbeider som ligger på kritisk linje, må fastlegges konkret. Under henvisning til en tidligere lagmannsrettsdom, viste retten til at hva som ligger på kritisk linje også kan endre seg under utførelsen av prosjektet, f.eks. ved at forsinkelser med iverksettelse av enkelte arbeidsoperasjoner, kan føre til at disse arbeidsoperasjonene befinner seg på den kritiske linje. Videre vil gjenstående arbeid mot slutten av et prosjekt normalt ligge på kritisk linje.
Lagmannsretten påpekte at det er PA – entreprenøren – som har bevisbyrden for at sin fremdrift har blitt hindret, samt at hindringen skyldes forhold SVV har risikoen for (byggherreforhold). Ikke sjeldent ser vi at entreprenører i et entrepriseprosjekt ikke dokumenterer eller sannsynliggjør dette, men kun gjør gjeldende at det foreligger et byggherreforhold, uten å forklare konkret hvordan og hvorfor dette har innvirket på entreprenørens fremdrift. I denne forbindelse er det viktig for nettselskapene å merke seg at lagmannsretten understreker at entreprenøren «konkret må sannsynliggjøres årsakssammenheng mellom byggherreforhold som påberopes, og en eventuell hindring av PAs arbeid på kritisk linje», og at vurderingen ikke kan «bygge på et skjønn». Dersom entreprenørene ikke har sannsynliggjort dette, kan byggherrene altså avvise fristforlengelseskravet.
Hvilken dokumentasjon som er relevant for entreprenøren å påberope som grunnlag for et slikt krav, vil avhenge av typen byggherreforhold og hvordan dette hevdes å ha påvirket entreprenørens fremdrift. Dommen viser imidlertid at det ikke er tilstrekkelig for entreprenøren å dokumentere at det foreligger en rekke byggherreforhold, for deretter å vise til at disse i sin alminnelighet må forventes å påvirke entreprenørens fremdrift. Lagmannsretten påpeker nemlig at de ikke kan:
«oppstilles noen alminnelig presumsjon for at summen av byggherreforhold har påvirket fremdriften i arbeidet med ferdigstillelsen.»
Kort om lagmannsrettens vurdering – særlig om parallelle forsinkelser
Når det gjelder lagmannsrettens vurdering av PAs fremsatte krav, fant lagmannsretten at det underveis i anleggsperioden var inntruffet flere forhold som byggherren var ansvarlig for. Under henvisning til at det ikke gjelder en presumsjon for at mange byggherreforhold må anses for å ha påvirket entreprenørens fremdrift, kunne ikke PA med dette anses for å ha sannsynliggjort at SVV hadde påvirket PAs fremdrift.
PA hadde imidlertid også påberopt seg flere konkrete byggherreforhold, som entreprenøren mente hadde påvirket PAs fremdrift. Dette gjaldt for eksempel for sene tegningsleveranser og endringer i tegninger fra SVV sin side. Lagmannsretten var enig i at slike forhold ofte vil kunne påvirke entreprenørens fremdrift, og påpekt at de for så vidt ikke trakk i tvil at dette «skapte utfordringer for PA, og at dette også i prinsippet kan ha hatt fremdriftsvirkninger». Så lenge PA ikke konkret hadde vist hvilken del av PAs fremdrift som var påvirket og hvorfor dette var tilfellet, fant imidlertid lagmannsretten at PA heller ikke med dette hadde sannsynliggjort tilstrekkelig årsakssammenheng.
For ett av byggherreforholdene, behovet for å etablere en ny løsning for to peler, fant imidlertid lagmannsretten at PA hadde sannsynliggjort at dette medførte ekstra tidsbruk som hadde påvirket PAs fremdrift på kritisk linje. Lagmannsretten mente derfor at PA i utgangspunktet hadde krav på fristforlengelse for denne ekstra tidsbruken. Lagmannsretten måtte imidlertid vurdere SVVs anførsel om at det likevel ikke foreslå årsakssammenheng mellom den nye løsningen og påvirkningen på PAs fremdrift fordi det forelå såkalte «parallelle forsinkelser». Mer konkret gjorde SVV gjeldende at PA i samme periode uansett måtte utføre arbeid med andre peler som PA var ansvarlig for, og at PA av den grunn uansett ville blitt forsinket.
På dette punktet var imidlertid ikke lagmannsretten enig med SVV, og lagmannsretten påpekte at når entreprenøren:
«først har krav på fristforlengelse som følge av byggherreforhold som ligger på kritisk linje, vil de dagmulktbelagte fristene forskyves uansett. Hvorvidt det hadde vært grunnlag for dagmulkt i et hypotetisk scenario der det ikke forekom byggherreforhold som ga rett til fristforlengelse, fordi entreprenøren uansett hadde blitt forsinket, kan ikke være avgjørende.»
Lagmannsretten mente at det ville vært en tilfeldig fordel for byggherren dersom entreprenøren i en slik situasjon ikke kunne kreve fristforlengelse.
Under henvisning til en tidligere lagmannsrettsdom, konkluderte lagmannsretten dermed med at det:
«betyr at et forhold som etter sin art gir grunnlag for fristforlengelse, gir rett til fristforlengelse, selv om fristen uansett ville blitt oversittet av andre grunner.»
Avslutning – hvilken lærdom kan nettselskapene ta fra dommen?
Som gjennomgangen foran har vist, er lagmannsretten tydelige på at det er entreprenøren som krever fristforlengelse som har bevisbyrden for at det foreligger et forhold byggherren er ansvarlig for, samt at entreprenøren må vise hvorfor og hvordan dette konkret har påvirket entreprenørens fremdrift på kritisk linje.
Dersom nettselskapene mottar et krav på fristforlengelse fra en entreprenør, vil det i første omgang ofte være fornuftig å avvise entreprenørens krav (innenfor de fristene som gjelder i kontrakten). På den måten vil nettselskapene i det minste ikke å tape sine innsigelser. Dersom entreprenøren sammen med sitt varsel ikke har fremlagt dokumentasjon i samsvar med det som er beskrevet i forrige avsnitt, kan nettselskapene også vise til dette, samt til eventuelle andre grunnlag for å avvise kravet (f.eks. at det er varslet for sent). Dersom entreprenøren fremlegger noe dokumentasjon for sitt krav, kan det vurderes å la en advokat se gjennom dokumentasjonen, for å vurdere om dokumentasjonen når opp til den nokså strenge dokumentasjonsterskelen lagmannsretten har statuert.
Dersom det først foreligger et forhold nettselskapene er ansvarlig for, og som entreprenøren har sannsynliggjort har påvirket entreprenørens fremdrift, tilsier dommen at nettselskapene ikke kan påberope seg at entreprenøren uansett ville vært forsinket som følge av andre forhold. Dommen vi har presentert er imidlertid ikke en høyesterettsdom, og dette spørsmålet har således ikke funnet sin endelige løsning. Nettselskapene kan derfor fremdeles påberope seg dette, og det vil være entreprenøren som må gjøre gjeldende at nettselskapet ikke kan høres med en slik anførsel. Dersom entreprenøren først påpeker dette, vil det imidlertid også da kunne være fornuftig å konferere med en advokat, noe vi i SVW naturligvis kan bistå med.