Fristforlengelser – eierskap til slakk
Dersom byggherren krever endringer, eller det oppstår andre forhold som byggherren har risikoen for, så kan leverandøren/entreprenøren ha krav på fristforlengelse. Leverandøren må imidlertid kunne påvise og sannsynliggjøre at det aktuelle forholdet har hatt en innvirkning på fremdriften – og da primært opp mot dagmulktsbelagte frister. Det siste trekker oss rett inn i debatten om hvem som eier den såkalte "slakken". Vi skal i dette nyhetsbrevet redegjøre overordnet for denne debatten.
NS-standardene og KOLEMO-standardene har hver sine reguleringer av hvordan en fristforlengelse skal beregnes, men ingen av dem gir anvisning på noen enkle løsninger – rett og slett fordi dette er komplisert og sammensatt. I KOLEMO (3.2) punkt 13.2 fremgår følgende:
"Fristforlengelsen skal tilsvare den forsinkelse som er en nødvendig konsekvens av forholdene beskrevet over."
I NS 8407 punkt 33.5 fremgår følgende:
"Fristforlengelsen skal svare til den virkning på fremdriften som forhold nevnt i 33.1, 33.2 og 33.3 har forårsaket, der det blant annet tas hensyn til nødvendig avbrudd og eventuell forskyvning av utførelsen til en for vedkommende part ugunstigere eller gunstigere årstid."
Begge standardene har i tillegg bestemmelser som forplikter partene til å forebygge og begrense skadevirkningene av en fristforlengelse; en slags presisert tapsbegrensningsplikt.
Når kravet om fristforlengelse skal beregnes, så vil man ofte begynne med den helt konkrete hendelsen som har foranlediget kravet; man måtte for eksempel vente x dager på en avklaring, eller man brukte x dager ekstra på en operasjon. Veldig mange leverandører/entreprenører (i det følgende kun leverandør) stopper også der, men det blir for enkelt.
For det første så må det påvises at disse ekstra dagene har ført til en påvirkning på fremdriften. Dersom man bare kunne snu seg rundt og utføre andre arbeider som uansett måtte gjøres, uten at operasjonen med å "snu seg rundt" har medført noen ekstra tid av betydning, så har ikke leverandøren krav på fristforlengelse. Det at den første operasjonen måtte gjøres litt senere, har ikke påvirket fremdriften.
For det andre, og her begynner det å bli mer kontroversielt, må leverandøren i utgangspunktet påvise at disse forholdene til slutt får en effekt på sluttfristen. Hvorfor dette er kontroversielt kommer tydeligst frem i de situasjonene man har lagt inn sikkerhetsmarginer i fremdriftsplanen. Dersom de nevnte x dagene er den eneste forsinkelsen som oppstår, og det uansett er lagt inn x dager i sikkerhetsmargin, så vil ikke dette påvirke sluttfristen. Har leverandøren da allikevel krav på fristforlengelse?
Disse "sikkerhetsmarginene" er imidlertid også kjent under navnet "slakk", og blant leverandørene er det en gjengs oppfatning om at "slakken" eies av dem. Ved at slakken eies av leverandørene, menes at de også skal ha rett til å beholde den selv om det oppstår forhold som i utgangspunktet bruker den opp. Så i det nevnte eksempelet, så skulle leverandøren hatt krav på en forskyvning av fristen med x dager, slik at han kunne få rom til en ny sikkerhetsmargin.
Det ovennevnte er en veldig forenklet versjon av problematikken rundt slakk. For å få det komplette bildet, må egentlig også "kritisk linje" introduseres som begrep, men det fører for langt å komme inn på dette i nyhetsbrevet.
Det er skrevet mye om eierskapet til slakken i juridisk litteratur, og problemstillingene har også til dels vært oppe i rettspraksis. Det finnes ikke noen enkel gjengs oppfatning om problemstillingen, men som et utgangspunkt mener de fleste at entreprenøren har en viss rett til å beholde den eventuelle slakken som ligger i fremdriftsplanen.
Det finnes imidlertid en del nyanser. Det kan for eksempel være at byggherren bevisst har lagt opp til en romslig frist, nettopp for å unngå at endringer og andre forhold skal påvirke den endelige leveransen. Er det da riktig at entreprenøren skal eie slakken?
Det kan også være at byggherren har trukket ut leveranser av kontrakten som gjør at leverandøren får frigjort tid til å levere resten. Er det riktig at entreprenøren skal eie den slakken som da skapes?
Etter vår oppfatning er svaret på begge spørsmålene; nei. Den slakken som "skapes" av byggherren, er det byggherren som eier. Det vil si at det er først når denne er brukt opp, at leverandøren faktisk kan kreve at sluttfristen forskyves.
Dette innbyr imidlertid til en noe krevende øvelse; nemlig å bedømme hvilken slakk som er skapt av byggherren og hvilken som er skapt av leverandøren. Etter vår oppfatning kan det her argumenteres godt for at den tid som trengs for at en normal leverandør skal kunne utføre arbeidene rasjonelt og uten unødvendig opphold "eies" av leverandøren. Det vil si at dersom leverandøren er spesielt effektiv, og som følge av dette skaper en slakk, så eier entreprenøren denne. Dersom det imidlertid ligger inne en slakk i tillegg til dette, så eies denne av byggherren.
Som sagt er imidlertid dette kontroversielt og uavklart. For nettselskapene kan det derfor være hensiktsmessig å forsøke å regulere dette eksplisitt i særlige avvik til standardkontraktene.