Høyesterett setter skapet på plass om "tilstrekkelig byggetid"
I et tidligere nyhetsbrev stilte vi spørsmålet om siste ord var sagt om tilstrekkelig byggetid. Det var det ikke. Etter at Høyesterett denne uken traff sin avgjørelse i saken mellom Statens vegvesen og Veidekke, mener vi imidlertid at det kan konstateres at siste ord antagelig er sagt – og som forventet ble lagmannsrettens dom stående. Høyesterett setter for øvrig "skapet på plass" om et par andre entrepriserettslige problemstillinger som var reist – og da stort sett i byggherrens favør.
For å kort rekapitulere hva saken i utgangspunktet dreier seg om, velger vi å sitere vårt forrige nyhetsbrev om saken:
I den aktuelle saken var faktum i korte trekk at Statens Vegvesen hadde lyst ut et anbud på bygging av en vegforbindelse på Vestlandet, herunder en tunnel. I anbudsgrunnlaget var det fastsatt en rekke dagmulktsbelagte delfrister knyttet til den aktuelle tunellen. Det viste seg at Veidekke på langt nær klarte å levere innenfor disse fristene, og Statens vegvesen varslet derfor et dagmulktskrav på til sammen over NOK 229 000 000.
Veidekke hadde imidlertid forholdsvis tidlig i prosessen påpekt at det var avsatt for liten byggetid, og de anførte at dette var i strid med byggherreforskriftens krav om at det i et prosjekt skal "avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner", jf. byggherreforskriften § 5 annet ledd (nå bokstav e).
Videre mente Veidekke at dette bruddet måtte få som konsekvens at dagmulkten falt bort, med flere alternative begrunnelser.
Det var allerede avgjort at byggherren hadde brutt byggherreforskriften, slik at spørsmålet som Høyesterett direkte tok stilling til, var om Veidekke kunne få medhold i en eller flere av alternative begrunnelsene for bruddet på byggherreforskriften måtte innebære at dagmulkten falt bort. Høyesteretts svar var nei og på veien til konklusjonen kommer det en rekke interessante avklaringer fra Høyesterett.
For det første konkluderer Høyesterett med at NS 8406 punkt 13.1 (om partenes plikt til å overholde lover og forskrifter, som det finnes tilsvarende varianter av i NS 8405 og NS 8407) ikke sier noe om de kontraktsrettslige virkningene av brudd på denne bestemmelsen. Høyesterett uttaler at NS 8406 punkt 13.1 ikke regulerer "kven av avtalepartane som har det økonomiske ansvaret for å unngå ulovlege forhold". Riktignok gir bestemmelsen entreprenøren rett til å nekte å utføre arbeider i strid med byggherreforskriften, men dette avgjør ikke hvem som har det økonomiske ansvaret – og altså heller ikke om entreprenøren har krav på fristforlengelse.
Hvorvidt entreprenøren har krav på fristforlengelse, avgjøres av andre bestemmelser om risikofordelingen i kontrakten, og dette bringer oss over på Høyesteretts andre sentrale poeng: Høyesterett angir med nokså bred penn at det er entreprenøren som har risikoen for at byggetiden er tilstrekkelig:
"[…] lovlegheita av den avtalte byggjetida [er] ikkje eit forhold som byggherren etter kontrakten har risikoen for. Entreprenøren tek i kontrakten på seg risikoen for byggjetida, jf. NS 8406 punkt 17 fyrste avsnitt. Den økonomiske risikoen ved å utføre arbeidet lovleg, innan dei avtalte fristane, ligg på entreprenøren."
I vårt forrige nyhetsbrev argumenterte vi for at lagmannsretten kunne ha viet noe mer plass til en vurdering av forholdet mellom entreprenørens risiko for byggetiden og prosessen på den ene side og byggherrens risiko for prosjekteringen – i den grad byggherren har foretatt "prosjekteringslignende" vurderinger av dette. Heller ikke Høyesterett drøfter dette særlig inngående, men uttaler seg altså nokså "bastant" i den retning at byggetiden alltid vil være entreprenørens risiko – uavhengig av hvor inngående vurderinger byggherren har gjort i forkant.
For det tredje konstaterer Høyesterett – også denne gangen med bredd penn – at det ikke er plass for andre "revisjonsbestemmelser" enn de som allerede ligger i NS-kontraktene.
"[…] kontrakten inneheld ei omfattande og detaljert regulering av korleis hindringar for framdrifta skal handterast, inkludert rettsverknadene av dette, jf. kontrakten C3 punkt 6 og NS 8406 punkt 18 og 19. Ugyldigheit med verknad alt frå avtaletidspunktet kan det då ikkje bli tale om. Innanfor eit kontraktsregime som det me står overfor i saka her, er det heller ikkje plass for etterfylgjande omfordeling av risiko og ansvar basert på avtalelova § 36. "
Det er nå ikke lenger noen særlig stor plass for diskusjoner om bestemmelser som avtaleloven § 36 – som gir hjemmel for å sensurere "urimelige" avtaler – kan anvendes i kontrakter basert på NS.
For øvrig har Høyesterett en rekke uttalelser om forholdet mellom brudd på offentligrettslige tvister og privatrettslige forhold, samt effektivitetsprinsippet i EØS-retten. Når det gjelder det første mener Høyesterett at det konstaterte bruddet på byggherreforskriften måtte finne sin løsning gjennom det regelverk som forvaltes av Arbeidstilsynet mv, og at bruddet ikke skulle få noen virkning i kontrakten mellom partene. Selv om Norske Lov 5-1-2 slår fast at avtaler skal holdes, med mindre de er "imod Loven", så er det "sikker rett at det ikkje er ein automatikk her". Dette må vurderes etter en nærmere tolkning av den aktuelle lovbestemmelsen – og det er denne tolkningen som går i entreprenørens disfavør.[1]
Det pekes i den forbindelse blant annet på at Arbeidstilsynet har muligheter til å sanksjonere mot brudd på byggherreforskriften (selv om det ble påvist at Arbeidstilsynet sjelden gjør dette) og at entreprenøren har mulighet til å nekte å utføre arbeider i strid med byggherreforskriften (og da ser man altså bort fra at entreprenøren i så fall må tåle dagmulkt/andre konsekvenser av forsinkelsen). Dermed – angir Høyesterett – er hensynet til de formål byggherreforskriften skal bidra til å oppnå tilstrekkelig ivaretatt.
Dommen er avsagt under dissens (4 mot 1 dommer). Mindretallets begrunnelse fører altså ikke frem. Mindretallets begrunnelse er imidlertid god, og vi finner grunn til å innta deler av denne i sin helhet:
"Dersom ulovlig korte frister skulle anses avtalerettslig bindende, blir resultatet at entreprenøren nettopp påføres det tidspresset som forskriften har til formål å hindre. Presset blir særlig sterkt dersom entreprenøren risikerer sanksjoner – dagmulkt – hvis han ikke leverer innen de avtalte fristene. Entreprenøren settes da i et krysspress mellom på den ene siden å oppfylle forskriften og på den andre siden å oppfylle avtalen. Begge kan han ikke oppfylle, med den følge at krysspresset direkte vil motvirke oppfyllelsen av forskriften. Formålsbetraktninger taler derfor etter min mening sterkt for å tolke byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c slik at den avskjærer slike privatrettslige resultater.
Mot denne tolkningen kan det for det første innvendes at når entreprenøren frivillig har inngått kontrakten, må han finne seg i å ta de følgene som der er fastsatt, blant dem å betale dagmulkt for oversittelse av avtalte frister. Men det er ikke hensynet til entreprenøren som begrunner byggherreforskriftens regler. Det er som nevnt hensynet til arbeiderne som har ført til kravet om å avsette tilstrekkelig byggetid. At en tilsidesettelse av de avtalte fristene også vil komme entreprenøren – og i en anbudsprosess alle tilbydere – til gode, må derfor anses som en sideeffekt som etter min mening ikke er noen avgjørende innvending.
Mot tolkningen kan det for det andre innvendes at entreprenøren har plikt til å motstå det oppfyllelsespresset som ligger i at de avtalte fristene er ulovlig korte. Men dette presset vil det være fare for at entreprenøren ikke vil motstå, særlig hvis han er hardt presset økonomisk. Dagmulkten vil gjerne i betydelig grad overstige den boten/gebyret som eventuelt kan påregnes ved forskriftsbrudd. Som nevnt er forskriftens formål, slik jeg ser det, å hindre at slike dilemmaer oppstår.
Byggherren på sin side har ingen beskyttelsesverdig interesse i å få levert arbeidene tidligere enn forskriften krever. Da har han etter min mening heller ingen beskyttelsesverdig interesse i å bli kompensert med dagmulkt dersom entreprenøren overholder det kravet til byggetid som byggherren selv er pålagt å sikre at blir overholdt. Det kan tvert om skapes uheldige insentiver i strid med forskriftens formål dersom byggherren honoreres for eget forskriftsbrudd.
Endelig kan det for det tredje innvendes at denne tolkningen av forskriften skaper usikkerhet om hvilket tidspunkt arbeidene må leveres. Denne innvendingen er jeg enig i, og jeg utelukker heller ikke at den tolkningen av forskriften som jeg mener er riktig, kan virke konfliktskapende. Men dette er en konsekvens av forskriftsbestemmelsens skjønnsmessige utforming, som ikke kan være et argument for her å se bort fra forskriftskravet.
Mitt syn er altså at i de tilfellene kontrakten kommer i konflikt med lovgivningen – her en forskriftsbestemmelse – må kontrakten vike. Lovgivningen har forrang."
Poenget med å innta dette er for å synliggjøre at til tross for denne gode begrunnelsen – som kan få en til å tenke at mindretallets resultat kanskje var det rimeligste – så er det et klart flertall i Høyesterett som mener at et slikt resultat er i strid med det som er en riktig forståelse av rettsreglene.
Til tross for at mindretallets resultat kanskje ville fremstått mest rimelig i den konkrete saken, så er det altså nå relativt klart at
byggherrens brudd på byggherreforskriften ikke får (begrensende) betydning for entreprenørens plikter etter kontrakten
entreprenøren har risikoen for at byggetiden er tilstrekkelig dersom entreprenøren velger å inngå avtale om å utføre et arbeid innenfor en bestemt tidsperiode og
NS 8406 punkt 13 om partenes plikt til å overholde lover og forskrifter i utgangspunktet ikke har betydning for risikofordelingen i kontrakten.
[1] Det bemerkes for øvrig at resultatet i denne saken muligens kan tolkes som ledd i en retningsendring fra Høyesteretts side, hvor man etter en tid med avgjørelser som i større grad synes å være basert på en vurdering av konkret rimelighet (se i den forbindelse blant annet mindretallets votum) anlegger en mer formalistisk synsvinkel til spørsmålet om betydningen av brudd på offentligrettslige plikter i privatrettslige tvister. Se i denne forbindelse Høyesteretts dom i den såkalte Bori IV / Kruse-Smith-saken som går i samme retning.